Foreldrenes bjørnetjeneste

Av
Claudio Castello
-
En fersk NOVA-undersøkelse viser at det er store forskjeller fra kommune til kommune i asylsøkerbarns skoledekning.
Foto: Scanstockphoto
Å lære barna om hjemlandets kultur er vel og bra. Men ikke hvis det går på bekostning av skole og norskkunnskaper.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

I vår skrev Dagsavisen om etnisk minoritetsbarns språknivå i den norske fellesskolen. Avisens funn og konklusjoner var ikke hyggelig lesning.

Ifølge avisen hadde to av tre elever med flerkulturell bakgrunn så liten språkforståelse at de sliter med å skjønne det læreren sier. En av kildene i saken var Utdanningsetaten. Tallene deres viste at cirka 14 000 av Oslo-skolens 21 600 minoritetsbarn har vedtak om særskilt oppfølging på grunn av språkproblemer, og at de har behov for særskilt norskopplæring.

En slik utvikling ser jeg på som svært bekymringsfull. Når man ligger ett eller kanskje to år bak det som anses som normal språkprogresjon, vil man få store faglige utfordringer på barneskolen. Og problemene vil lett kunne forplante seg til ungdomsskole og videregående. 

Foreldrenes ønske om at barnet ikke skal bli “for norsk” ender med at barna faller mellom to stoler.

En av få modige
 

SVs Akhtar Chaudhry er en av de som har vist seg å ha mot i denne debatten. Han har gått offentlig ut og rettet en advarende pekefinger mot minoritetsforeldre.  Også etter min mening gjør mange foreldre barna en stor bjørnetjenestene når de ikke følger opp barna og tilrettelegger for at de skal lære seg skikkelig norsk og delta i aktiviteter.

Chaudhry har blant annet fokusert på tidligere start i barnehagene fremfor kontantstøtte og at folk skal slutte å ta barna ut av skolen og sende dem på lange utenlandsopphold. Særlig sistnevnte fører til negative konsekvenser. Foreldrenes ønske om at barnet ikke skal bli “for norsk” ender med at barna faller mellom to stoler. Gutten eller jenta, som før har slitt med å tilpasse seg en annerledes og mer autoritær skolehverdag, kommer tilbake til Norge sammen med familien og sliter også med å reakklimatisere seg til norsk skole. Man føler seg som hverken fugl eller fisk. Og i verste fall blir gutten eller jenta en fremtidig drop-out og en som faller utenfor det som er et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsmarked.

Barna viktigst

Når man skal bo, få seg jobb og ha et liv i det norske samfunnet bør fokuset ligge på det språket som vi alle snakker her i landet.

I dette nummeret har Utrop fokus på barn og oppvekst. Fellesnevneren er og blir, slik jeg ser det, behovet for å gjøre noe med tendensen til at kultur påvirker om du blir eller ikke blir en samfunnstaper. Foreldrenes hjemlandsnostalgi må ikke gå på bekostning av sine egne barns fremtidsutsikter.

For det er jo nettopp de dette handler om. Barna og ungdommene i det nye spennende og mangfoldige (Skole-)Norge.    

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER