Foto: Privat
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Nylig har det vært mye snakk i dagspressen om det angivelige “innvandrerkuppet” i Oslo Ap og i kjølvannet av valgresultatene som kom inn fra og med 12. september og dagene utover. Tilsammen har 16 lokalpolitikere med annen landbakgrunn enn etnisk norsk kommet inn i bystyret, og flere andre har kommet inn som vararepresentanter.
Reaksjonene har ikke latt vente på seg. Enkelte har beskrevet situasjonen som en “vellykket mobilisering”, mens andre, som Carl I Hagen, har ristet på hodet av dette og ikke lagt skjul på at dette kan oppleves som et misbruk av det politiske systemet.
Valgforsker Tor Bjørklunds analyse mener jeg er nærmest fakta. Til Nettavisen fortalte han blant annet at det er gjennom oppfordringer i moskeene velgere med flerkulturell bakgrunn strømmer til urnene. Og igjen er dette en helt lovlig taktikk, som hverken Hagen eller andre garvede politikere (uansett partifarge) som har vært ute på stemmefiske kan klage på.
Ny generasjon, nye idéer
Arbeiderpartiets mangfoldssatsing har båret frukter, nå som det viser seg at elleve av de seksten representantene kommer fra dette partiet. Grunnene kan variere i alt fra sympati for sosialdemokratisk tankegods til at man føler aksept for egne, nye idéer innenfor dette partiet.
Likevel er det spesielt et intervju med Oslo Aps sjettekandidat Abdullah Alsabeehg som jeg kommer til å huske. Når jeg ville spørre eller fremheve landbakgrunn var dette et tema han ikke så på som relevant. For ham er det man har å tilby av politiske løsninger langt viktigere enn opprinnelse, utseende og religion. SVs listetopp i Kongsvinger, Alejandro Perez, er opptatt av utdanningskvalitet, og Høyres Yassine Arakia er ikke glad i høye avgifter og skatter. At de henholdsvis er født i Colombia og Marokko blir bare en fotnote.
Unge fremadstormende folk som Alsabeehg, Prableen Kaur, Fatima Ali Madar og Hadia Tajik, er et frisk pust i den hjemlige politikken. “Annerledesheten” er gjerne i form av navn, plagg, samt eget eller foreldrenes fødested. Jeg skjønner det godt at de kan bli lei av å måtte svare på spørsmål om egen bakgrunn og integreringspolitikk når interessene ligger i skole, økonomi, idrett, distriktspolitikk, lokalhistorie og samferdsel.
Intet kupp
Kanskje er det like godt å se dette i et selvkritisk lys. Glem alt snakk om “innvandrerkupp”, ta tak i egne for-dommer (og fordommer), og innse at den nye generasjonen “flerkulturelle politikere” ikke helt føler seg komfortable med å få dette stempelet tredd over hue på seg. Men heller se de på som norske politikere i en norsk politisk setting som skal diskutere og avgjøre saker som angår og vil ha konsekvenser for alle “vi” som bor her.
Så er det kanskje like greit å begrave “innvandrerpolitikerstempelet” fra nå av?
