Om knapt en time åpner den 18. årlige utgaven av Oslo World Music Festival. Med brask og bram skal ukrainske DakhaBrakha innlede det som vil bli et historisk festival. I år er det nemlig siste gang festivalen arrangeres i samarbeid med Rikskonsertene. En epoke er dermed slutt, og fra og med 1. januar neste år står OWMF, festivalsjef Alexandra Archetti Stølen og resten av hennes medarbeidere på egne ben.
Tidligere i år var det klart at festivalen skulle løsrive seg fra Rikskonsertene. For festivalen selv har dette vært et uromoment som til en viss grad kan ha preget forberedelsen til årets kalas. Flere har satt likhetstrekk med en (mest sannsynlig) budsjettreduksjonen som følge av at festivalen ikke lenger sponses av staten. Kulturmyndigheter har vært i lange debatter og diskusjoner med viktige aktører i verdensmusikkbransjen. Alt fra knutepunkt til Øya-samarbeid har vært vurdert. Nå har man kommet frem til at festivalen bør bli en selvstendig stiftelse med et eget styre.
God løsning
Ledelsen i OWMF har sett på avgjørelsen med lettelse, samtidig som det fortsatt er mye praktisk usikkerhet til hvordan den nye festivalstrukturen skal se ut fra og med anno 2012.
Personlig mener jeg at dette er den foreløpig beste løsningen for festivalen, og videredriften. Kulturmyndighetenes nye kuttpolitikk har gitt utslag i nyorganiseringen av Rikskonsertene og festival-Norge. Enkelte aktører vil få mindre og enkelte andre jobbe og lobbye dobbelt så mye for å få det hele til å gå rundt.
Særstilling
Oslo World Music sitter i en særstilling, siden man i løpet av de siste årene har scoopet store verdenskjente artister innenfor en vidtgående og appellerende sjanger. To år på rad har man klart å bli kåret blant verdens beste internasjonale festivaler av den anerkjente verdensmusikkbladet Songlines. Blandingen av store navn, ukjente talenter, og up-and-coming potensielle stjerner i oppsettingen har vært suksessformelen. En formel som den nye festivalen vil bruke til det fulle for å kapre kroner og øre fra private bidragsytere. Festivalen har skaffet seg såpass god kompetanse og et så godt uavhengig artistisk profil at man vil i lang tid fremover ha et komparativt og kompetitivt fordel i forhold til andre liknende festivaler i Norge.
Av den grunn vil god ledelse og drift være alfa og omega. Festivalens nyvunnede artistiske frihet vil komme med et ansvar om å kunne drive forsvarlig, samtidig som man også er i stand til å kapre stjernene. For det er nettopp stjernene som får publikum til å komme.
OWMF er som en moden 18-åring som for første gang skal flytte ut av foreldrehjemmet og klare seg på egen hånd. Jeg tror de klarer det helt fint. Etter å ha fulgt denne festivalen i flere år på rad er det positive overraskelser og minner jeg sitter med. Fremtiden bør ikke være en bekymring, så lenge de riktige grepene tas.
