Sjokkerende TV-drama

”Hæ? Skift kanal!!” Klinescenen mellom Hina Zaidi og Malin Soli i TV-serien Taxi både overrasket og sjokkerte nok flere enn meg. Ulrik Imitiaz Rolfsen står bak TV-serien som skildrer det pakistanske miljøet i Norge.
 
Etter to avsnitt er serien ikke noen vinner hjemme i stua, men Rolfsen, som ønsket å skape reaksjoner på tabuer som homofili og korrupsjon og også ville synliggjøre kulturkollisjoner, tar unektelig opp interessante temaer.

Lite realistisk
Hvor realistisk TV-serien er, kan selvfølgelig diskuteres. Dobbeltliv med hemmelige samboere og skattesvindel er neppe hverdagen til norsk-pakistanere flest. Vi er en like diversifisert gruppe som nordmenn flest.

Det er lite troverdig at en en jurist er nødt til skjule at han har en norsk samboer i 2011. Om handlingen var lagt til 80-tallet, hadde det vært mer overbevisende. I dag er det nok mange norsk-pakistanere som har norsk samboer, og som ikke trenger å holde det skjult for foreldrene sine. 

Fremstillingen av drosjesjåførene er stereotyp og bidrar til å sette pakistanere generelt i dårlig lys.

Men, som Utrop har belyst i en serie artikler, er det nok mange innvandrerungdommer som må skjule en avvikende seksuell legning. Mange må også skjule kjærester av motsatt kjønn av frykt for sanksjoner fra miljøet. Taxi belyser dette på en spennende måte. Skuespillerne gjør en god jobb, også om noen av dem er mer overbevisende enn andre.
 
Seksuell legning tabu
Homofili er fortsatt er tabu i det pakistanske miljøet. For noen er det sikkert enklere å holde en lav profil å ikke snakke åpent om seksuell legning for derigjennom unngå oppmerksomhet. Men hemmeligheten kan fort bli en tung byrde.

Jeg mener at vi som muslimer og medmennesker ikke har noen rett til å dømme homofile og selvfølgelig  ikke å forfølge dem. Jeg har ingen fasit var på hvordan samfunnet generelt og det norsk-pakistanske miljøet spesielt skal bli mer åpent i forhold til seksuell legning, men vi må alle bidra til å endre holdninger, og slutte å være dømmende. Viktigst er at familiene til homofile aksepterer dem og viser dem ubetinget kjærlighet. Hva andre måtte mene, er ikke like viktig. 

Det er uansett modig og viktig av Ulrik Imitiaz Rolfsen å trekke frem homofili i det pakistanske miljøet.
 
Stereotype drosjesjåfører
Fremstillingen av drosjesjåførene derimot er stereotyp og bidrar til å sette pakistanere generelt i dårlig lys. Hele opplegget oppfattes som veldig generaliserende. Selv om det har vært en stor skandale om skattesvindel i taxi-bransjen, så er det viktig å understreke at dette ikke gjelder alle.

Rolfsen understreker at serien ikke er en dokumentar, men en fiksjon. Og ja, man kan vel la seg inspirere av virkeligheten. Men man må i ikke gå i fellen å tro at alle innenfor en gruppe lever samme type liv.
Personlig tror jeg ikke at Taxi vil føre til sterke reaksjoner på temaene som tas opp. Jeg synes serien er for kort til å gi en fyldig fremstilling av norsk-pakistanere og derfor vil den heller ikke få noen større holdningsendrende betydning.