Foto: Fanney Antonsdottir
Det tok ikke lang tid fra jeg først kom til Norge til jeg forsto at kritikk er vanskelig for nordmenn. Du skal helst ikke komme med direkte og utilslørt kritikk, særlig ikke hvis du er utlending. Og må du kritisere, bør du sørge for å pakke inn kritikken og fremføre den i en pen og pyntelig tone. For her i Norge fungerer jo det meste perfekt.
Denne mentaliteten er noe Utrop har opplevd gang på gang som flerkulturell avis. For noen år siden kom vi med sterk kritikk mot politiet i Obiora-saken og Ali Farah-saken. Da vi tok opp førstnevnte sak, der 48 år gamle Eugene Ejike Obiora i 2006 omkom da han ble arrestert av politiet, kom reaksjonen fort og heftig fra Politiets fellesforbund. Forbundets formann skjelte oss regelrett ut på radio, og hevdet like godt i samme åndedrag at norsk politi er «det beste i verden». Hvem var vi i Utrop til å kreve en uavhengig granskning? Det var ingen som helst grunn til kaste mistanke på det velfungerende norske politi.
Usunne reaksjoner
Etter 22. juli og voldtektsbølgen denne høsten har det blitt tydelig at deler av etatene i Norge er mer opptatt av å beskytte seg selv enn å forbedre sine rutiner, tjene publikum og gi folk trygghet. Knut Storberget måtte gå fra stillingen som justisminister for et par uker siden. Også han har måttet tåle kritikk både for sviktende beredskap og manglende resultater på vikitge områder som voldtekt og andre utfordringer som særlig det flerkulturelle Oslo sliter med. Noe av det første den nye justis- og beredskapsministeren Grete Faremo gjorde etter at hun overtok for Storberget, var å si at Oslo skulle etterligne Stavangers vellykkete arbeid mot voldtekter. Dessverre har vi ofte sett at offentlig ansatte har reagert usunt når vi som flerkulturell avis har rettet spesifikk kritikk mot etatene.
Enkelte byråkrater har innkalt oss på teppet på sine kontorer, slik det var vanlig i de kommunistiske østblokk-landene.
Enkelte byråkrater har nektet å debattere med oss, andre har innkalt oss på teppet på sine kontorer, slik det var vanlig i de kommunistiske østblokk-landene. Der har vi blitt avkrevd forklaringer, eller fått det glatte lag for å ha skrevet «usannheter». Andre igjen har straffet oss ved å kutte reklamefinansiering, eller sagt åpent at de aldri mer skal lese Utrop, til tross for at det dreier seg om etater som jobber direkte med innvandring eller integreringsspørsmål.
På bakgrunn av disse reaksjonene mot vår avis har vi gjort oss tanker om hvordan vanlige innvandrere eller innvandrerorganisasjoner behandles.
Rask utvikling
En mye diskutert problemstilling er hvordan norske medier behandler innvandrere, som vi skriver flere saker om i denne utgaven. En annen side av den norske medievirkeligheten er hvordan det offentlige behandler flerkulturelle medier. Det er viktig å peke på denne aversjonen mot kritikk hos byråkrater på integreringsfeltet. Det er slett ikke alt som fungerer optimalt på dette området, og det er stort behov for reformer og modernisering. Det kreves mye å henge med i den rivende samfunnsutviklingen i vår tid.
Det viktigste for en hver byråkratisk instans er at den er til for publikum. Når det gjelder politiet, er oppgaven å beskytte folk. At enkelte i politiet gir papirløse skylden for voldtektsbølgen, er åpenbart ikke noe mer enn en billig unnskyldning. Dette skriver vi om i vår forsidesak i denne utgaven.
Nulltoleranse
Allerede fra 2004 har jeg ved selvsyn observert hvordan hasjsalget har florert langs Akerselva. Jeg har lenge gått og ventet på at politiet og andre myndigheter skulle ta ansvar og fjerne denne ordensforstyrrelsen, men etter åtte år er problemet større enn noen sinne. Til dette vil jeg si: Nok er nok! Nulltoleranse for kriminalitet og nulltoleranse for ineffektivitet!
