Foto: Fotofaksimile: utrop.no
Vi lever i en tid full av paradokser. Mediene, i vid forstand, står midt i mange av disse. I Norge har vi i sommer hatt historiens verste voldshandlinger siden annen verdenskrig. Lukkete, ekstremistiske nettsamfunn, bombeoppskrifter på internett og voldelige, nettbaserte dataspill har vært nevnt som faktorer som var med å muliggjøre grusomhetene. I Nord-Afrika og Midtøsten har vi sett revolusjoner og omveltninger. Mange av disse har resultert diktatorers fall og i større frihet, og har delvis vært utløst og drevet av teknologiske nyvinninger.
Nettet, de sosiale mediene og den raske informasjonsflyten har altså uforutsigbare konsekvenser. Både positive og negative. Øyvind Strømmen, en av få eksperter i Norge på den nye nettekstremismen, kom i forrige uke med boka «Det mørke nettet». (Les portrettintervju med ham på side 20.) Han møtte motbør fra redaktører og redaktørforeningen da han gikk ut og kritiserte blant annet Dagbladet for ikke å ha tatt oppgaven med å moderere sine diskusjonsfora godt nok. Nettdebattene har blitt en «sydende pøl av hat», hevdet han.
Det er liten tvil om at Strømmen har rett i at hatet florerer på nettet. Spørsmålet er om hatet ville blitt mindre av at Dagbladet.no, Hegnar Online eller andre nettaviser holdt ekstremistiske ytringer utenfor. På den ene side kan man tenke seg at ekstremistiske ytringer som kommer til syne på store, mainstream nettfora vil kunne møtes av motforestillinger. På den annen side kan det hende at hatefulle ytringer som gjentas ofte og leses av mange etter hvert blir normalisert. Dette er spørsmål som forskere og politi bør se nærmere på. Har det en positiv effekt å stenge ekstremister ute fra det offentlige ordskifte? Hvilken type ytringer er skadelige? Hvor bør grensen gå? Dette er sprøsmål vi ennå ikke har fullgode svar på, men vi bør anstrenge oss for å finne dem.
Hever vi blikket, kan vi spørre oss om nettekstremismen er en del av en større tendens til at vi i vårt moderne informasjonssamfunn sliter med å skille gode og dårlige informasjonskilder. For ikke lenge siden kom vitenskapsjournalisten Bjørn Wassnes i boka «Sokrates og sjøpungen» med en pessimistisk diagnose hva gjelder vårt forhold til kunnskap her i landet. Vi evner ikke å skille klinten fra hveten i den stadig striere strømmen av informasjon. Analytiske evner har blitt stadig viktigere og stadig sjeldnere i en tid der vi krever umiddelbare og lett forståelige svar på kompliserte spørsmål, synes å være Wassnes’ budskap.
Tanken om «Eurabia» og andre konspirasjonsteorier, som ekstremister av alle slag baserer sitt verdenssyn på, er glimrende eksempler på forestillinger som kan spres og vokse via elektroniske kanaler. Denne typen forestillinger må møtes med kunnskap, analyse og rasjonelle argumenter før de vokser til en størrelse der de lever sitt eget liv og driver folk til voldelige «mottrekk». Kampen mot ekstremisme kan ikke bare skje på nettet, men må være del av en større samfunnsmessig strategi der vi igjen gir genuin kunnskap den plassen den fortjener.
