Øren Skoles toleranseselvmål

Saken om elevene i femteklasse ved Øren barneskole i Drammen og juleavslutningen forrige uke, som aldri ble noe som helst juleavslutning, har skapt sterke reaksjoner. 

Flere av barna hadde pyntet seg med nisseluer og julekjoler og sett frem til starten på årets juleferie. Men både lærere og ledelse så ut til å komme på andre tanker, og den vanlige “julete” vinklingen på skoleavslutningen ble sett på som ikke inkluderende nok for barna med bakgrunn fra andre kulturer. Barna som kom med nisselue fikk klar beskjed om å ta den av seg, skoleavslutningen ble kalt for vintermarkering, istedenfor julesalmer sang man Trond Viggos “Tenke Sjæl”.

Rektor ved Øren skole, Tove Fredriksen, har på sin side prøvd å forklare seg med å si at vintermarkeringen ikke var ment av hensyn til elever med fremmedkulturell bakgrunn, men til andre religiøse minoriteter i Norge. 

For meg virker dette tynt. Svært tynt. Ikke minst når den norsk-iranske Drammens-politikeren Masud Garakhani (Ap) uttaler seg kritisk om skolens virkemiddel, og minnes selv om sine yngre skoledager, da juleavslutningen var et av høydepunktene på barneskolen. Også stortingspolitikere somTorgeir Micaelsen (Ap) og Akhtar Chaudry (SV) har gitt tiltaket tommelen ned.

Saken er kjedelig for Drammen. Ofte beskrevet som “kebabhovedstaden”, har byen i flere tiår åpnet sine dører for folk med svært ulik bakgrunn. På Norgesbasis er det nesten bare Groruddalen som kan vise frem like mange nasjonaliteter innenfor samme postkode. 

I iveren etter mest mulig toleranse og fellesforståelse kan man istedet ende opp med politisk korrekthet av verste sort. En slags toleransens selvmål, hvor man ender opp med å tie hverandre i hjel istedenfor å kommunisere sammen og lage en konsensus, kultur- og religiøst baserte forskjeller til tross. For det er det flerkultur og mangfold handler om- å lære av hverandre og ikke stenge oss selv i et hjørne.

For meg er dette et selvmål, fordi det vil gi de kreftene som er imot det mangfoldige Norge vann på mølla og “hva-var det-vi-sa”-påskuddet til å kunne fronte sine synspunkter med fornyet optimisme. Argumentet om at norsk kultur og norske tradisjoner er under angrep og under avvikling, og at de skal ofres på toleransens altar vil på nytt få relevanse. 

Jeg trenger ikke minne på hvem som sist gang sto for et nisselueforbud i Norge. Og, selv når det skjer med de aller beste hensiktene i mente, er det derfor like beklagelig at det skjer igjen.