Er det mulig med en ny inkluderingsprosess etter koronaen?

Av
Claudio Castello
-
Tiden etter korona kan bli preget av økonomisk krise og høyere oppslutning om ytterliggående ideologier. Samtidig kan man med riktige grep fra sivilsamfunnet og politikerne skape en ny integrerings- og inkluderingsprosess, mener kommentarforfatteren.
Foto: Firuz Kutal
Skal man lykkes med mer inkludering og mindre polarisering i tiden etter korona, er det spesielt to ting som regjerende politikere må gjøre.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Vi trenger mer demokrati og samfunnssatsing på den ene siden, mens man på den andre må ta nødvendige grep slik at eventuell økonomisk nedtur blir så lite smertefull som mulig.

Korona-pandemien, akkurat som andre kriser, har gitt seg utslag i det beste og det verste hos folk. Karantenen og nedstengningen av samfunnet har gitt enorme økonomiske konsekvenser, som kan videreføres flere år fremover. Her hjemme gikk man fra en arbeidsledighet på 3-4 prosent til en midlertidig arbeidsledighet på nesten 10 prosent. Til neste år ventes man å lande på seks.

Økonomi er svært viktig. Betydningen kan ikke undervurderes. Usikre økonomiske tider er vekstgrunnlag for misnøye og ytterliggående ideologier.

I en stadig mer globalisert og konkurransepreget verden, kan flere grupper falle fra samfunnet. Svaret har man ofte funnet gjennom ymse former for nettbasert og fysisk basert radikalisering. Grupper som går under radaren til mange tilbyr kameratskap og sosial inkludering, men også hatideologier, som i de verste tilfellene har ført til vold og drap. Etterdønningene av korona kan føre til mer fattigdom og utenforskap på verdensbasis, og ytterligere radikalisering.

Kamp mot konspirasjoner

Korona har ført til hundretusener av drepte i hele verden. Sendrektig og til tider uklar informasjon fra ulike nasjonale og supranasjonale aktører – som WHO og kinesiske myndigheter – har ført til legitim kritikk i tradisjonelle medier, men også til en massiv vekst i ulike alternative forklaringer og konspirasjonsteorier.

I land verre stilt økonomisk og tillitsmessig enn Norge har konspirasjoner allerede ført til anti-karanteneprotester, sivil ulydighet og hatvold.

Heller ikke her hjemme er vi immune mot økt tilslutning til ytterliggående idéer, falsk informasjon og radikalisering på nett. Linda Noor i Minotenk har argumentert i tidsskriftet Minerva om hvorvidt korona-krisen vil føre til økt oppslutning rundt ekstremisme.

Utrop intervjuet integreringsminister Guri Melby, som snakket bekymringsfullt om en slik utvikling.

– Vi må ta problemene ved roten og demme opp for hat. Det er en risiko for at hatefulle ideologier kan blusse opp igjen nå, sa hun.

Løsningsstrategiene

Samtidig finnes det også gode følger av denne krisen. Catherine Xhardez argumenterer i OpenDemocracy blant annet for at korona-pandemien vil føre til en nyorientering rundt innvandrings- og asyldebatten.

– Korona-pandemien har ført en menneskelig krise hjem til oss. Denne pandemien er en sterk påminnelse om menneskers sårbarhet, spesielt for vestlige borgere. Ved å konfrontere hvert menneske (til og med de rikeste) med sin egen sårbarhet, illustrerer denne krisen livets skjørhet på et dramatisk vis, går det frem i kronikken.

Flere land i EU, som Italia, Portugal og Belgia har gått fra lukkethet til åpenhet, og glemt kulturkampen som preget dem før pandemien. Irregulære migranter har fått midlertidige opphold, som en anerkjennelse for at mange har bidratt til helse og matsikkerhet gjennom landbruket.

– Samtidig som spørsmålet om flyktninger og asylsøkere har polarisert opinionen har korona-krisen vist i hvor stor grad det vestlige samfunnet er avhengig av migranter, spesielt i kampen mot viruset. I hele verden finnes det opptil 164 millioner internasjonale migrantarbeidere. I helsevesenets frontlinje er det ofte migranter som er sykepleierne, legene eller gamle pasientens omsorgspersoner.

Ny form for integrering?

Jobb er altså en viktig prioritet. Som AUFs Hoda Imad nylig sa i et Utrop-intervju:

– Vi må ha en sterk stat og en sterk fellesskap, som sikrer gode arbeidsvilkår og gode inntekter.

Samtidig er dette også mer komplisert. For å håndtere de nye formene for kulturkamp, rasisme og antirasisme må de styrende politikere føre en mer målrettet integreringspolitikk. En politikk som er helhetlig, som ikke bare går på å skaffe arbeid, men også på å ha klare verdirammer som sikrer høy samfunnstillit, og som bekjemper utenforskap.

En slik form for integrering er fleksibel, siden den kan håndtere et bredest mulig antall borgere, uansett om de er nyankomne eller har majoritetsbakgrunn. I kampen mot denne nye utenforskapen er både stat og sivilsamfunn nødt til å samhandle.

Skal det norske demokratiet bestå i et eventuelt møte med en økonomisk nedtur og høyere oppslutning rundt anti-demokratisk tankegods, er dette veien å gå.

 

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER