Foto: NRK P3
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Knapt 24 timer igjen før klokken viser tolv og inngangen til et nytt (nyhets)år, så kan man se tilbake på det gamle. Og puste ut. For dette 2011 som forlater oss har på ingen måte vært et år for de lettskremte og sarte sjelene. Ærlig talt hadde jeg ønsket en annerledes stemning i denne kavalkaden, men året i år, har av kjente grunner vært spesielt for de fleste av oss.
Som mange andres kavalkader er det uten tvil de horrible hendelsene 22. juli som vil prege sluttdommen over 2011. For Europa og USA er dette nok et år i finanskrisens tegn, og for resten av verden har også sult, protester, voldsomt maktskifte flere steder, naturkatastrofer og ekstremvær vært på dagsordenen.
Her hjemme ble agurktiden gjort kål på av en 185 cm høy, muskuløs, blond og blåøyd terrorist. Anders Behring Breivik følte kallet til å begå den kanskje verste ugjerningen i Norge i fredstid. Alt fordi han hatet dem med annen gud og hud og fordi han så på det nåværende politiske systemet i Norge som en trussel mot de “virkelige nordmenns” eksistens. Overskriftene siden denne regntunge sommerdagen har vært mange. Og mange flere vil det bli når rettsystemet går gjennom den lengste og mest kompliserte juridiske prosessen som har vært gjennomført siden landssvikoppgjøret etter krigen. Terroren som for snart et halvt år siden rammet Regjeringskvartalet og Utøya vil utvilsomt prege nyhetsbildet langt ut i 2012.
Inspirasjon av “dem”
Som kontrast til denne “oss og dem”-tenkning er det verdt å fremheve hva det positive den arabiske våren utrettet i løpet av 2011. Et år hvor “de” kjempet for sin rett, for sin rettferdighet – og tre av de lengstvarende regimene i araberverdenen falt sammen. Et år hvor Imran Khan og Anna Hazare begynte sin kamp mot korrupsjon, i henholdsvis Pakistan og India, to nasjoner med meget omfattende korrupsjonskultur. Her er det mye inspirasjon å hente, og ting å lære, selv for oss her på bjerget.
Smør, men ingen kriseavlastning
Bortsett fra terroren har Norge gått knirkefritt samfunnspolitisk, med smørmangel som en av våre største bekymringer. I et hav av europeisk og amerikansk krisevirkelighet seiler A/S Norge opp som en velstandens isfjell. Neste år blir intet unntak, sålenge man ikke jobber i en sektor som er for servicenæringsrelatert.
Grekere, spaniere, polakker og andre ser på Norge som det nye “forjettede land”, Men virkeligheten er dessverre annerledes. Virkeligheten er restriksjon og partipoltikere som sier rett ut at Norge ikke skal bli verdens sosialkontor. Virkeligheten er å høre om en kongolesisk kvinne som ble banket opp utenfor Grand Hotel samme helg liberianske Eileen Sirleaf Johnson fikk nobelprisen. Isfjellet mange ser med beundring på, har ofte ikke vist seg å være vennligsinnet. Bare spør de palestinske papirløse og arbeidsinnvandrerne som må bo provisorisk fordi de ikke har krav på sosialhjelp. Bare spør Ap-politikerne med “annerledesbakgrunn”, som ble konfrontert med sin legitimitet, bare fordi de skal ha drevet litt for ivrig valgkamp på Grønland blant “sine egne”.
Også mye positivt
Selv om 2011 har vært en ganske “heavy” år på mange måter, har mye positivt kommet ut. Særlig den nevnte arabiske våren gir grunn til håp og en varsel til regjeringer verden over om at alle former for maktmisbruk vil bli satt grundig under lupen. Folk har blitt luta lei å se støtteordninger og pensjoner bli redusert til et minimum, mens storbanksjefen håver inn flere milliarder euro eller dollar i året. 2011 vil bli husket som året hvor mange brøt med sin egen personlige politiske passivitet og gikk ut i gatene for å rope, protestere og legge frem sitt syn på verden.
2011 bør uansett huskes som året hvor vi ble påminnet at det finnes alternativer til “oss” og “dem”. Et alternativ som heter samhandling. Jordskjelvsnasjoner som Mexico og Chile hjalp Japan i nødens stund på samme måte som de selv fikk hjelp året før. Her hjemme samlet vi alle oss rundt rosehavet, og bildene av imamen og presten som forrettet sammen i begravelsen til en av terrorofrene gikk verden rundt.
Lærdommen, særlig i de usikre tidene vi nå lever i, er at konsensus og konfliktdemping er veien å gå fremfor polarisering. Tanken om at vi er i samme båt bør være overbevisningsverktøyet overfor dem som lefler med ytterliggående ideer, eller verre, ytterliggående handlinger.
Godt nytt 2012!
