Hvorfor i helvete sendte du dattera di til Pakistan?

Å gi flest mulig barn i Pakistan en utdanning vil gagne landet og hindre utenforskap og rekruttering til ekstremisme, er organisasjonen TCF Norways mantra bak skolebygging i landet. Illustrasjonsbildet viser to skolejenter i en landsbyskole.
Foto: Christian Payne
Foreldre ønsker seg barn som blir leger og advokater, men gjør det vanskelig for barna ved å sende dem på skole i hjemlandet. 

En del innvandrerforeldre sender sine norskfødte barn til sine hjemland for å gå på skole. Noen blir sendt før de begynner på skolen, andre går på norsk skole i et par-tre år før de blir sendt til foreldrenes hjemland. Ikke noe galt i det i og for seg, men problemet oppstår når foreldrene henter disse barna tilbake igjen til Norge seksten-sytten års alderen, og forventer at barna skal gå rett inn i norsk skole, ta videregående utdanning for så å gå direkte inn på jus- eller medisinstudiet.  

Hvorfor?

Grunnene til at foreldre sender barna til hjemlandet er mange. Foreldre jeg har snakket med, har fortalt at de synes det er vanskelig å kontrollere barna i Norge. Det er vanskelig å holde styr på hvor de går og hvem de treffer. Foreldre er redde for at barna kan havne i dårlige miljøer med dop og kriminalitet. Noen sier at det er altfor dårlig disiplin i norsk skole, og at de derfor heller vil sende barna på skole i sine hjemland. Andre er redde for at barna skal bli for norske, og da særlig jentene. Og når jeg har spurt hva de legger i ”for norske”, får jeg som regel til svar at det handler om klær, kjønnsroller og seksualmoral.

Språklig hindring
Jeg har ikke tall på hvor mange barn som blir flyttet til utlandet, enten for å gå på skole eller av andre grunner, men gjennom jobben som lærer har jeg truffet en del av dem som kommer tilbake igjen etter å ha vært bosatt i andre land. (Jeg jobber på en skole hvor vi har både norskopplæring og vanlig videregående skole). Flere har bodd utenfor Norge i opptil ti år. Så har de flyttet, eller blitt flyttet er riktigere å si, tilbake til Norge for å gå videre på skole. Foreldrene har ofte høye forventninger til hvordan barna deres skal prestere akademisk. Jeg møtte blant annet en far som forventet at datteren skulle gå direkte inn i en helt vanlig klasse på videregående skole. Hun var jo tross alt norsk statsborger.

Men, som jeg har skrevet tidligere, det norske språket er nødvendig for å lykkes i Norge. Så ungdommer som blir sendt til utlandet, bor der i fem eller ti år, for så å bli hentet tilbake igjen, stiller i bakerste rekke. De kan være veldig flinke på skolen, de kan komme med gode karakterer fra foreldrenes hjemland, men i Norge, i den norske skolen, fører manglende språk til dårligere karakterer. Ungdommene jobber utrolig hardt for å lære mest mulig i løpet av det ene året de har norskopplæring før de skal videre på skolen. Noen tynges av høye krav om prestasjoner fra foreldrene, for som en far sa: ”Min datter skal bli lege”.

I den norske skolen fører manglende språk til dårligere karakterer.

Foreldre ansvarlige
Og jeg tenker: ”Hvorfor i helvete sendte du dattera di til Pakistan?” Foreldre som holder på slik, altså sender ungene ut når de burde lære seg norsk, begår en stor urett mot sine egne barn. Foreldrene er ansvarlige for at barna deres får dårligere karakterer enn de kanskje kunne ha fått hvis de behersket det norske språket. Foreldrene er ansvarlige for at barna ikke klarer å leve opp til de høye forventningene de har. Så jeg håper at lærere og andre gjør alt de kan for å overbevise om at i det lange løp er det ikke lurt å sende ungene på skole i Pakistan, Marokko, eller Tyrkia hvis de skal hentes tilbake når de blir seksten med følgende beskjed: ”Vær så god, nå skal du bli lege”.