Samfunnstillit, lav smitte og naturlig sosial distanse i Norge fører blant annet til at munnbind ikke er blitt allmenngjort, mener kommentarforfatteren.
Foto: Claudio Castello
Norge skiller seg ut fra resten verden med nærmest ubetydelig bruk av munnbind, særlig blant majoritetsbefolkningen.
Claudio Castello
Latest posts by Claudio Castello (see all)

Snart tre måneder er gått siden pandemien ble offisielt erklært som samfunnsfare i Norge, og samfunnet ble nedstengt. Imellomtiden har det gradvis vært flere lettelser, med fortsatt restriksjoner. Restriksjoner man regner vil kunne bestå frem til en fungerende korona-vaksine har blitt masseprodusert, og man virkelig kan slappe av.

For undertegnede, som for alle andre har nedstengningen betydd et betydelig innhogg i dagliglivet. Turene til byen har blitt nærmest redusert til et minimum, og kun til essensielle gjøremål.

I løpet av de siste ukene er det likevel en spesiell observasjon jeg har merket meg, og som jeg nærmest har lest et ord om i dagspressen eller nettdebattene. Nemlig ansiktmasker, eller mer presist hvem som bruker maskene.

I løpet av de få turene jeg tok til byen mens pandemien var på sitt verste i Norge, og nå som restriksjonene lettes på, ser jeg at maskebruken er minimal. Og er det noen som bruker maske er det som regel to grupper: innvandrere og/eller utenlandske turister, særlig turister med øst-asiatisk bakgrunn. Antallet etnisk norske med maske har jeg observert som nesten ikke-eksisterende.

Tillit til hverandre

Grunnene er sikkert mange, og kan variere mellom det sosiopolitiske og medisinske.  Folkehelseinstituttet (FHI) skriver på sin hjemmeside:

Som syk er det unødvendig å bruke munnbind under opphold i rommet alene, men du bør ha på munnbind når du skal forlate rommet (…) Svært lite tyder på at bruk av munnbind hos friske mennesker i vanlig sosial omgang har effekt.

Assosiasjonen er at munnbind-bruken, med mindre en jobber i helsevesenet (eller andre utsatter næringer som transport), forbindes direkte med smitte.

Samtidig har smittespredningen i Norge vært lav sammenliknet med andre land. Vi er priviligerte med et godt helsevesen, mye plass per person, og ikke minst tillitsmodell.

I Norge, som ellers i Skandinavia, er begrepet sosial distanse ikke noe nytt, men et faktum som har vært praktisert gjennom tidene, lenge før denne pandemien gjorde det til et allmennbegrep. For blant annet sør-europeere, som har vært vært til å kysse og klemme hverandre, er dette en helt ny virkelighet.

Sosiopolitisk luksusvare

Land som Spania, Italia, USA, Sør-Korea, Tsjekkia og Chile, som alle er hardt rammet har gjort munnbind obligatorisk, slik som mange andre land på verdensbasis. I Storbritannia har politiet etterforsket klager på karentenebrudd, og en minister på høyt nivå har nesten måttet gå av. I Polen har man måttet sende selfier via en regjeringslaget app på mobil for å vise at man var hjemme under den strengeste delen av karantenen, og slippe straff.

Flere statsledere verden over gjennomfører konferanser enten med munnbind, eller via nettet. Her i Norge har vi installert pleksiglass på Stortinget.

FHIs app var i motsetning frivillig, og var kanskje det nærmeste man kom “regjeringskontroll” over innbyggerne i Norge. Vi har tillit til hverandre, og til den samfunnsgodviljen og dugnadsånden som tradisjonelt finnes i Norge, og som flesteparten viste under nedstengningen.

En stor del av innvandrerne kommer fra land hvor dette er sosiopolitisk luksusvare, og hvor beskyttelsesinstinkt for seg selv og sine nærmeste går foran tillit til myndigheter og samfunnet generelt. Spesielt det siste fikk uheldige utslag når enkelte grupper ikke fikk med seg nedstengningen av samfunnet før en uke etter at det skjedde.

Helse og sosialhelse generelt er også en viktig forklaring. Korona-viruset har i mange vestlige land også rammet minoriteter hardere enn befolkningen ellers. Trangboddhet, utsatte yrker og helsefaktorer som større tendens til overvekt og diabetes grunnet livsstilsykdommer og feilernæring grunnet økonomi (ferdigmat billigere enn sunnkost).

Vi må ta over oss den priviligerte situasjonen vi faktisk er i, åpne øynene og ikke minst være takknemlige for veien som har gjort det mulig for Norge å være en (i overveldende grad) maskefri-sone.

RELATERTE ARTIKLERMER FRA FORFATTER