Foto: Flickr/lewishamdreamer
Både PSTs trusselvurdering og Vepsens rapport om hatgrupper tyder på at ekstremismen, både den høyreekstreme og den islamistiske, er på frammarsj i Norge.
I et samfunn som Norge, med lav arbeidsløshet, stor tillit i befolkningen til maktinstitusjonene og mellom samfunnets medlemmer mer generelt, kan det virke som en gåte at slike oppfatninger kan oppstå og få fotfeste.
Genetisk lojalitet
Våre impulser til å ha varme følelser for og ta vare på våre nærmeste slektninger, er genetisk betinget, hevder enkelte naturforskere. Denne “trangen til å være god” (urge to be good) mot andre mennesker ligger i oss alle, og har i evolusjonær tid hjulpet våre gener å overleve fordi lojaliteten og beskyttelsestrangen vi føler først og fremst har rettet seg mot dem som står oss nær i familien, og dermed også ligner oss genetisk. Denne trangen kan i et moderne samfunn “kapres” og omformes til ekstrem lojalitet innad i et forestilt fellesskap, og til et tilsvarende ekstremt hat mot alle som defineres som utenforstående. Den berømte zoologen og evolusjonsforskeren Richard Dawkins er en av dem som argumenterer for dette synet. Religiøse ekstremister, men også andre ekstreme grupper, utnytter menneskers innebygde behov for tilhørighet. Genene har ingen kontroll over hvordan vår naturlige trang til fellesskap kommer til uttrykk. Genene har ingen egen vilje, men utstyrer oss med behov og lyster som i evolusjonær tid har hjulpet oss å overleve. I et komplisert og uoversiktlig samfunn som det moderne kan lysten på samhørighet perverteres og gjøres til noe farlig av folk med onde hensikter, er argumentet til Dawkins. (Se denne videoen, særlig siste halvdel, for en muntlig fremstilling av argumentet.)
Det er imidlertid på sin plass å mane til nøkternhet i dette spørsmålet, også etter 22. juli. Fremdeles er ekstremistene svært få i Norge. Likevel er det ikke til å stikke under stol at antallet tilhengere av grupper som forfekter konspiratoriske og dystopiske verdensbilder, ikke er ubetydelig. Men det er fremdeles langt færre som er villige til å bruke vold, enn dem som omfavner en voldsforherligende ideologi. Ideologier leder ikke nødvendigvis til handling.
Store endringer
Det norske samfunnet har gjennomgått store forandringer de siste tiårene, kulturelt, økonomisk og sosialt. Mens enkelte vil hevde at individualisering, amerikanisering og markedsliberalismens definitive dominans er det som kjennetegner samtiden, ser andre på innvandring som den viktigste endringen. Uansett hvilken diagnose man velger, er det ikke tvil om at innvandringen har skapt usikkerhet hos en del nordmenn. Denne usikkerheten kan føre til at folk griper til det de oppfatter som tradisjonelle norske verdier og får et ønske om å fremheve en norsk gruppetilhørighet.
Den samme dynamikken gjelder innvandrere og deres etterkommere. Enkelte blir mer bevisst sin egen identitet når de bosetter seg i et nytt land. Grupper som taler varmt for en dogmatisk og gammeldags tolkning av islam, er ett eksempel på dette. Men muslimer er slett ikke den eneste gruppen som fremhever egen identitet, og da gjerne en konservativ variant, som reaksjon på verdiene majoriteten står for.
Polarisering
Det kan være godt å føle at man tilhører en gruppe, men det kan også føre til motsetninger. En oss-dem-tankegang er grunnleggende for både høyreekstreme, islamistiske og andre ytterliggående grupper (PST nevner venstreekstreme som en egen gruppe i sin trusselvurdering). I uoversiktlige og omskiftelige perioder i historien har slike forenklende verdensbilder muligens bedre kår enn ellers. Vi har også sett at internett-revolusjonen har gjort det lettere å spre hatideologi og propaganda. (Mer utførlig om dette: se Øyvind Strømmen her.)
I en sammenvevd verden er det lettere enn før å hevde at konflikter rundt om i verden har relevans også i Norge. Denne uken har Afghanistan-konflikten blitt brukt for å mobilisere norske muslimer mot den norske regjering med etvoldelig og hatefullt budskap.
Det er med andre ord en rekke faktorer som i dag bidrar til at ekstremismen har grobunn i samfunnet, på tross av gode materielle levekår og – i et europeisk perspektiv – lyse fremtidsutsikter, også for unge mennesker.
