Utskudd: Mangfold blant minoriteter må fremheves. Generalisering skaper et kunstig skille mellom "muslimene" og "resten" Foto: Flickr
Hva er forskjellen på Arfan Bhatti og meg? Vi er jo begge muslimer. Samme forskjellen som det er på Mullah Krekar og Siv Jensen.
Muslimer i Norge er ikke et nytt fenomen. Helt siden de første arbeidsinnvandrerne har man snakket om muslimer, og da gjerne med begreper som ”islamister” og ”muhammedanere”. Bruken av disse merkelappene på islams tilhengere viser en mangel på innsikt hos både journalister og debattanter.
Det er på tide å fremheve mangfoldet blant muslimene. Akkurat som med kristendommens protestanter, katolikker og utallige andre retninger, er det en god variasjon av tankesett blant muslimer. Begrepet muslim er like generelt som ordet ”menneske” eller ”religiøs”, og leserne fortjener en bedre forklaring.
Islamister, kristister og jødister – Islam er en religion og altså ikke en -isme. Eksempler på -ismer kan være; terrorisme, kommunisme, anarkisme, ateisme og fundamentalisme. […] Det finnes like få “islamister” i verden som det finnes “kristister” og “jødister”, skriver en debattant i VG.
Islamist er et nytt begrep som ble tatt i bruk lenge etter 9/11 da “islam” og “terrorist” ble brukt i samme setning, og assosiasjonen mellom de to ble født. Denne stemplingen er ikke nødvendigvis bevisst. Mange ubevisste journalister gjengir ord de ser andre bruke om de er usikre, de googler det bare. Slik starter trender.
Jeg er ikke en av dem som skylder på media, men jeg er skeptisk til noen av journalistenes holdninger. Derfor prøver jeg å appellere til informasjonsprodusentene i samfunnet: Skaff dere viten om effekten av ord. Man visste kanskje ikke hvor nedlatende “neger” var i 1914 da man brukte det i nyhetssaker. Med tid kommer bevissthet, så vær tidlig ute.
Det er til og med uenigheter om hva profeten sa og mente med utsagnene sine (Hadith).
Bak lås og bås
I Norge er det 124 registrerte moskeer, av dem er sunnimuslimer en majoritet. Sunniene utgjør 80 prosent av den muslimske befolkningen i verden. Dette gjenspeiles i Norge også. Ifølge en rapport fra UIO om islam i Norge er hele 42 av 50 moskeer i Oslo sunnimuslimske. Disse igjen er oppdelt i grupper som salafi, deobandi og barelwi. Andre muslimer i Norge går under navn som wahabbi, sufi, sjia og ahmaddiya.
Nylig opplevde man at majoriteten av den norskmuslimske befolkningen tok avstand fra demonstrasjonen mot Norges deltakelse i krigen i Afghanistan, på grunn av ekstreme ytringer fra arrangørene. Nesten alle demonstantene var tilhengere av den saudi-arabiske ideologien kalt wahabbisme. Ifølge forfatteren av ”Islam på norsk” Kari Vogt, er dette den islamske retningen som står lengst fra norsk kultur og ideologi.
Variasjon i variabler
Det er så mange variabler. Det er så mange forskjellige forklaringer på en muslims handlinger og tankesett. Det finnes fire forskjellige versjoner av sharialovene for sunnimuslimer. Det er til og med uenigheter om hva profeten sa og mente med utsagnene sine (Hadith). De mest grunnleggende tingene i religionen skiller grupper som sjia og sunni mer enn det gamle og nye testamentet skiller jøder og kristne.
Med dette mangfoldet er det egentlig vanskelig å kalle muslimer for ett folk, og enda vanskeligere å påstå at alle muslimer tenker slik og slik, eller mener det og det.
Poenget er ikke å henge ut en gruppe som samfunnsfiender. Poenget er at en hel befolkning på 99 000 muslimer skal kunne slippe å bli satt i samme bås med enkelte gruppers handlinger. Hver gang det er en ny hendelse, må man ut å ta avstand for å igjen gjenta at det finnes mangfold. Lærde journalister med evnen til å grave fram informasjon som detektiver bør kunne redegjøre for forskjellene blant disse gruppene. Det finnes fundamentalister i alle religioner og livssyn fra høyre til venstre.
