Foto: Henrik Kreilisheim
Hanne Nabintu Herland hevder i sin nye bok at nordmenn har en tendens til å stakkarsliggjøre innvandrere og se gjennom fingrene når innvandrere gjør gale ting som man ellers vil slått ned på. Men dette er ikke noe nytt. Helt siden Rune Gerhardsens snillisme-utspill på begynnelsen av 1990-tallet gjerne har blitt besvart med at vi må stille større krav, være strenge og ikke gi særbehandling.
Men det er nå flere som hevder det motsatte, nemlig at særrettigheter når det gjelder kultur og religion er noe som kan smøre integreringsprosessen. Slik kan storsamfunnet vise sin velvilje overfor minoritetene og dermed få velvilje tilbake. Samtidig gir man et signal til majoriteten om at minoritetene har en naturlig og viktig plass i samfunnet. Raushet kan bli starten på en god sirkel. I dag ser man flere tegn på det motsatte. Jo hardere myndighetene skrur skruen til i innvandrings- og asylpolitikken, i spørsmål om niqab, halal og nisseluer, desto sterkere motreaksjoner og isolering fra minoritetenes side.
Pendelen svinger
Kanskje er den siste månedens videoer, demonstrasjoner og avisinnlegg fra skjeggete menn og niqab-kledde kvinner et uttrykk for at enkelte minoriteter nå er i ferd med å snu ryggen til det norske samfunnet. Årsaken kan være at de opplever selv å ha blitt avvist over lengre tid. En tilnærming og innrømmelser fra storsamfunnet kan være et godt sted å begynne for å få bukt med denne følelsen av annerledeshet og utstøtelse.
Mye tyder på at særrettigheter gjør minoritetsgrupper mer velvillig innstilt overfor storsamfunnet.
Jonathan Laurence, professor i statsvitenskap ved Boston College, fører et lignende argument om de store europeiske landene, som han mener har gjort mye for å støte særlig den muslimske minoriteten fra seg. Han har nylig skrevet boka “The Emancipation of Europe’s Muslims: The State’s Role in Minority Integration.”
– Problemene med å integrere muslimer i Europa forklares, særlig av høyrepartier, med en overdreven toleranse som begynte på 1970-tallet, skriver Laurence.
Ikke innrømmelser
Men det å gi muslimer sjansen til å ta religiøs utdannelse på statens bekostning og på andre måter utfolde seg religiøst og politisk, er ikke det samme som å komme med innrømmelser overfor fundamentalisme, mener Laurence. Det er snarere et skritt på veien mot realisering av det abstrakte løftet om religionsfrihet.
Selv har jeg en mistanke om at en del mennesker i Norge tolker alle former for særrettigheter som en form for norsk svakhet. Dette er misforstått. Mye tyder på at særrettigheter gjør minoritetsgrupper mer velvillig innstilt overfor storsamfunnet. Dermed vil effekten av tilrettelegging være den motsatte av den integreringspessimistene frykter. I stedet for segregering vil vi få mer deltakelse.
Hold dem ute
Når det meste av innvandrings- og asylpolitikken dreier seg om å holde folk ute, og mye av integreringspolitikken har som mål å gjøre folk mest mulig norske, blir det samlede inntrykket at regjeringen, hvis valget hadde vært regjeringens alene og den slapp å ta hensyn til asylinstituttet og folks rett til familiegjenforening, helst ville vært innvandrere og minoriteter foruten. Men i 2012 er “innvandrerne” i mange tilfeller både andre- og tredjegenerasjon.
Derfor er det en god ide og tenke nytt om særrettigheter. Det betyr verken at norsk kultur fortrenges, eller at man er snillistisk, men at man viser at staten setter pris på alle sine borgere.
