Finanskrisen truer kunsten

Kulturrådets rapport “Ett skritt tilbake?” undersøker hvorfor få kunstnere med innvandrerbakgrunn har vært synlige suksesser i det norske kunstlivet. Den tar utgangspunkt i 20 personer med innvandrerbakgrunn som jobber i kunstfeltet, som enten er født i Norge av innvandrede foreldre, eller har flyttet hit som barn.

Et av hovedfunnene i rapporten er at innvandrerforeldre fraråder sine barn å utdanne seg innenfor kunst- og kulturfeltet. Forventninger og ønske om bedre økonomi og sosial mobilitet gjør at foreldre helst ser til at deres etterkommere blir leger og ingeniører enn skuespillere og musikere. Kulturliv ses på som en risikabel fremtidssatsing og som et økonomisk ustabilt yrke.

Kulturliv ses på som en risikabel fremtidssatsing og som et økonomisk ustabilt yrke.

For en kunst- og kulturinterssert som undertegnede er dette heller laber lesing. Ingenting ville gledet meg mer enn å se flere med flerkulturell bakgrunn på teaterscenen og TV-skjermen. Men rapporten gir nok riktig bilde av virkeligheten. For det er viktig å nevne de utenomliggende faktorene som omgir oss internasjonalt. At Norge er en øy av velferd og velstand betyr ikke at finanskrisen ikke får konsekvenser også her hjemme.

Utslagene gir seg allerede nå. En norsk-somalier nyutdannet fra elektrolinja sliter når estiske og polske arbeidere kommer hit og kan få gjort jobben for en langt billigere penge. Og når godt utdannede grekere, spanjoler og portugisere finner veien hit, så vil det også bli en kamp om de middels godt til godt betalte jobber. Konkurranse, selv i en krisesituasjon, vil fortsatt være global.

Selv for etablerte kunstnere med utenlandsk bakgrunn er det svært vanskelig å komme inn i det til tider svært lukkede norske kunstmiljøet. Som på mange andre felt i det norske arbeidslivet handler det om nettverk. Og i kunsten virker nåløyet enda trangere.

Resultatet blir at tradisjonelle yrkesvalg, hvor det er lettere å få jobb, og hvor det finnes kompetansemangel i Norge, blir førstevalget. Spør du, vil de fleste flerkulturelle svare at de velger natur- og tekniske fag fremfor humaniora. Jeg tror det er feil å kalle det for et valgtvang, men heller en taktikk som har de harde tidene størstedelen av den vestlige verdens økonomi gjennomgår

I mange innvandrermiljøer er det dessuten viktig å vise at man har lykkes og vise sin nyoppnådde status. I de lengstboende gruppene finnes det mange eksempler på kometaktige klassereiser mellom generasjoner. Og etterhvert vil utviklingen bli slik at flere markerer seg og tar vare på de få, men gyldne sjansene som Norge gir.

Så får andre ta seg av kunsten.