Foto: Claudio Castello
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Brussel har ifølge de seneste beregninger 300.000 innbyggere født med utenlandsk og ikke-vestlig bakgrunn. Totalt bor det en million i en by stappfullt med ulike kulturer, nasjonaliteter, ja rett og slett små verdener.
Å være i EU-hovedstaden er en multispråklig og til de grader mangfoldig opplevelse. Brussel, som Belgia, befinner seg mellom to ulike grener av europeisk kultur, det latinske og franskspråklige og det germanske og nederlandsk/flamskspråklige. Her har både briter, spanjoler, franskmenn og tyskere herjet vilt i løpet av de siste århundrene før EUs grunnleggere av strategiske grunner valgte å legge godt over halvparten av unionens viktigste institusjoner hit. Hvert gatenavn, hver restaurantmeny og hver trikkeholdeplass, for å nevne noen få eksempler, er man pålagt å skrive på begge offisielle språk.
Vaffel og nord-afrikanere
I motsetning til Frankrike ser det ut som det er lov for troende muslimske minoritetskvinner å dekke seg til offentlig. Men i likhet med naboen i sør preges også belgisk kultur av den samme laicité-tankegangen, tanken om at mest mulig av det offentlige samfunnet skal være religiøst nøytralt. Og når enkelte grupper ser annerledes på dette, så gir det brennstoff til konflikt.
Utenfor t-banestasjonen La Beurse (Børsen) spør den hijabkledde jenta med nord-afrikansk opprinnelse om jeg skal ha middels eller stekennde varm sjokolade på vaffelen. Ølflaskene som står ved siden av henne ser ikke ut til å være noe særlig til bry. Mens folk her hjemme spør religiøse nettonkler om man skal takke ja til å jobbe på Rimi fordi de selger svin og alkohol, så har belgierne verdens beste øl. Og veldig mange av barene i sentrum av denne store metropolen eies nettopp av folk med tyrkisk og nord-afrikansk opprinnelse. Noen ganger lurer jeg rett og slett på om vi i Norge fortsatt befinner oss på et integreringsmessig nybegynnerstadium?
Fra trussel til aksept
Samtidig virker også de sosiale forskjellene som merkbart mye større enn her på bjerget, noe som med en gang tilrettelegger for økt konfliktnivå. Clemenceau-strøket, hvor hotellet mitt lå, virket som en større versjon av Grønland. Halal-slakterier, barer og afrikanske hårsalonger ligger tett og nært. Her kan man ikke lenger snakke om minoritet, men et sted hvor minoriteten tvert i mot har blitt en kjempestor majoritet.
Jeg må ta t-banen flere stasjoner vekk for å kunne ense flere “hvitere” belgiere. Og selv de har spor av fransk, italiensk, gresk og spansk blod i seg. De få erkebelgiere er virkelige få, og lar sikkert sin forbannelse over å ha fått et mangfoldssamfunn tredd over hodet komme til overflaten av og til. Ellers virker hele byen å dufte av stilltiende aksept. Å kunne flere språk er ikke noe oppsiktsvekkende, men heller regelen.
Samhandlingsidealet
Kanskje kan Brussel-modellen overføres til Norge, kanskje ikke. Å se Oslo bli såpass internasjonal ville vært en klar forbedring i mine øyne. Og samtidig bidra til at det som jeg ser på som to stadig steilere fronter, en på det “etnisk norske” og den andre på “minoritetssiden” heller kan komme nærmere hverandre?
Selv om realiteten viser at dette ikke er lett i praksis (jeg vil jo heller ikke henvise til Brussel og andre mangfoldsmetropoler som konfliktfrie solskinnseksempler) så viser flere århundre med fokus på menneske og individ fremfor egenskaper at dette kan være helt og holdent mulig. Selv her på bjerget må vi våge å tenke nytt. Fra å være særdeles opptatt av hvor man kommer til å ha fokus på hva slags planer man har videre i livet, og hva slags positiv bagasje man kan ta med til Norge.
PS. Til dem som vil at jeg skal ta meg en bolle, så skal jeg ta meg en vaffel.
