Foto: Bjørn Smestad
- Handler om mennesker - 21.02.2012
En hel verden merket forskjellen på hvordan nasjoner og deres ledere har reagert mot terror. FNs tidligere generalsekretær Kofi Annan ringte meg og fortalte hvor dypt beveget han var av ”the spirit of Oslo”. ”The spirit of Norway” sa jeg, og fortalte om hvor de kom fra alle som var rammet, at de kom fra hele landet, fra byer og små lokalsamfunn fra nord til sør. De representerte det kulturelle mangfolds Norge, de er vår identitet som nasjon i det 21. århundre.
I sorgen har vi funnet trøst i tanke og tro. En humanetisk kampsang, Til Ungdommen, har fått hymne status. Den har forent ikke-troende og troende i gudshus og samfunnshus. Presten og imamen, sammen om en begravelse har gått verden rundt og talt sterkere enn tusen ord om det som forener. Det tror jeg vil være et bilde for neste generasjons lærebøker i tro, livssyn og etikk, og illustrere et nytt kapittel i vår felles historiebok.
En politikk som vil bygge fellesskap mellom mennesker av forskjellig tro og kultur, som respekterer andre tradisjoner og livsformer, er provoserende for noen. Det skaper angst og utrygghet, og vi hører deres anklager: Vi er i ferd med å miste vår nasjonale, kulturelle og religiøse identitet. Om noen år vil etniske nordmenn være en minoritet i vårt land. Europa er i ferd med å bli overtatt av islam. Det er trusselbildet som lever i undergrunnen. Det er mytene som florerer på nettet. Det er hatmailenes destruktive menneskesyn.
Vi merker frykten for at ordene om det åpne samfunn, om mer demokrati, om frihet og menneskeverd, blir et tomt mantra når hverdagen melder seg. Ja, nettopp det kan skje hvis vi ikke er på vakt. Nettopp det kan skje om vi igjen lar politiske og religiøse mørkemenn sette dagsorden, om vi overgir hverdagen til de som vil at ”normalen”, skal være fremmedfrykt og hat.
Jeg er overbevist om at den viktigste trusselen i kampen om Europas sjel i dag ikke er at muslimene skal erobre og undertrykke det kristne vesten. Den viktigste kampen i Europa i dag er, med ordets kraft, å bekjempe alle former for ekstremisme og alle utrykk for fanatisme i alle religioner og ideologier. Det viktigste vi kan gjøre er å stå fast mot alle som vil skru historien tilbake til et middelaldersk mørke.
Deres mest langtrekkende våpen er ikke bomber og kuler – så forferdelig vi har opplevd at det kan være – men frykt og intoleranse. Deres viktigste arena er ikke gater og torg, men menneskets sinn og tanke. Fremmedhat, enten det har sin rot i et religiøst eller politisk tankespinn eller i et forvirret sinn, eller bare er utrykk for mangel på kunnskap og dannelse, har ingen fremtid i et opplyst folk. Å være sivilisert har fått ny aktualitet. Hva det vil si å være norsk har fått ny mening. Derfor er det ikke hevn, ikke hat, men mer deltakelse, mer nærhet, åpenhet og respekt som er den motmeldingen vi må samles om. Dette er det budskapet som har gjort samling om grunnleggende verdier til et politisk kall, og som har gjort menneskerettigheter til et folkelig anliggende lokalt og nasjonalt..
Det har gjort et sterkt inntrykk på mange at vi nettopp i tragedien har sett medmenneskelighetens mange ansikter, og møtt nestekjærlighetens mange navn. Ja, at vi er blitt i stand til å bruke ord som kjærlighet og nestekjærlighet i den offentlige arena, på gater og torg. Vi har sluppet følelsene til. Ikke som tom sentimentalitet, men som uttrykk for det sant menneskelig i en ellers ofte kald samfunns debatt. Det store har skjedd at menneskesyn og samfunnssyn er smeltet sammen. Og med ydmykhet og stolthet kan vi si til hverandre: vi er et folk som ennå har evnene til å reagere mot ondskap og urett. Vi har kjent tankens varme og følelsenes klarhet.
Til sist lar jeg noen ord fra Nobelprisvinneren, den kristne humanisten, Albert Schweitzer, gi oss retning for dagene som kommer:
”Finn veien til deg selv og vær deg selv
Tenk selv – fritt og ubundet
Se virkeligheten åpent og uredd i øynene
Innrøm ærlig egen svakhet og svikt – men ikke gi opp
Gi aldri opp troen på livsverdier som skal være ukrenkelige
Sett all din kraft på å leve ditt eget liv i ånd og sann het
– og i godhet mot alle.”
Gunnar Stålsett (født 1935) er teolog, sakprosaforfatter og fredaktivist. I tillegg til å ha vært Senterparti-politiker på 70-tallet var Stålsett biskop i Oslo i årene 1998-2005. Kommentaren hans er en del av hans bidrag under Kommunedagene 13.02, hvor Utrop har fått tillatelse fra Stålsett til å gjengi utdraget.
