«Ekstremt» dårlig journalistikk

Illustrasjonsbilde: Det er blitt vanskelig å se hvem som er hva, og hva som definerer hvem.
Foto: Pixelensphotography.com
Ordet "ekstremist" er kanskje det mest misbrukte ordet siden stempelet "forræder" i Tysklands etterkrigstid. 

Ekstremister utga seg for å være Venstre-politikeren Abid Raja, og sendte Louiza Louhibi hatmeldinger på Facebook.

“Louiza Louhibi har helt siden i fjor høst vært utsatt for grove trusler og sjikane fra muslimske ekstremister,” skriver VGs journalist Shazia Sarwar. Men verken VG eller politiet sitter med dokumentasjon på at det faktisk er muslimske ekstremister som står bak meldingene. 

Karakteristikker i hytt og vær?

Hvem som helst kan ha skrevet meldingen, og det kan like gjerne være islamfiendtlige krefter.

Utrop ringte politiets pressevakt som verken visste hvordan man stavet navnene Louiza Louhibi eller Abid Raja. I dag er det ingen som er dømt for trusler mot Louiza Louhibi, og vi lurer på hvordan VG kan forutsi religionen til noen som har skrevet hatmeldinger? Hva slags ekstremister er de i så fall? Hva karakteriserer en ekstremist? Er karakteristikken “ekstremist” noe man bare slenger ut for å sette alle som ikke er enig med Louhibi i en bås?

Er Helge Solum Larsen, nestlederen for partiet Venstre som er anklaget for voldtekt, en ekstremist? For hva er det som er verre enn en som truer et voldtektsoffer? Og hva med alle hatmeldinger i kommentarfeltene under en del islam-relaterte saker i de store nettavisene? Er disse nettdebattantene ekstremister?

Hvem som helst kan ha skrevet meldingen om Louiza Louhibi, og det kan like gjerne være islamfiendtlige krefter. For vi vet hva som skjer når det står “Allah” i hatmeldingen. Da er det muslimer som får skylda. 

Forferdelige hendelser

Et stort mediehus som VG må ikke fremstille udokumenterte påstander som fakta eller blande inn journalistens egne meninger i en nyhetssak. Dette bryter med Vær-varsomhets plakat punkt 4.2, hvor det står: “Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.”

Når jeg påpeker dette, er det ikke ensbetydende med at jeg ikke tar hatytringene til Louhibi på alvor. Jeg syntes det som har skjedd med Louhibi er forferdelig. Jeg ønsker ingen kvinne i verden å bli behandlet med tvang, og verre enn det; seksuell tvang. Meldingene hun mottar er forkastelige, og de som står bak dette har lite medmenneskelighet til overs. 

Men det er ikke riktig at dette skal gå utover hva som er god journalistikk. 

Balanse

Det later til at enkelte journalister definerer alt som er avvik eller som er i mot en selvfølgelig norm som ekstremt. Jeg skulle ønske at journalister med innvandrerbakgrunn bidro til balansere det ensidige inntrykket. For vi må være varsom med å karakterisere alt som ekstremisme, fordi slik karakteristikk kan føre til mer ekstremisme fordi den gjør en liten gruppe om til noe stort og gir dem oppmerksomhet.

En høyreekstrem person, Breivik, gjorde noe helt katastrofalt i sommer, men vi skriver mer og mer om ekstreme muslimer, til tross for at muslimer begikk bare 1 av 244 terrorhandlinger i Europa ifjor. Resten var det høyreekstreme som stod bak. Hvorfor dømmer man det fremmede så ekstremt? 

– Ekstremistene skyr ingen midler. Folk flest skjønner at dette ikke er meg, men jeg tenker selvfølgelig på faren for at de blir flinkere. Hva hvis innholdet ikke er så ekstremt formulert? Folk kunne ha trodd på dette, sier en bekymret Raja til VG.

Kanskje vi skal holde av ordet “ekstremist” til dem som faktisk er ekstreme?