Foto: Scanstockphoto
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Onsdag arrangerte FNs Menneskerettighetsråd i Genève en paneldebatt om diskriminering av og vold mot homofile. Arrangementet førte til en offisiell protest fra Organisasjon for islamsk samarbeid (OIC), lobbygruppen bestående av de fleste muslimske land.
OIC har en permanent delegasjon til FN, og har tidligere fremmet og fått vedtatt en rekke resolusjoner mot blasfemi i FNs organer. Anført av Pakistans FN-ambassadør, Zamir Akram, uttrykte OIC “bekymring over at kontroversielle tema som seksuell legning og kjønnsidentitet introduseres i rådet”. Videre het i uttalelsen at OIC “var sjokkerte over forsøket på å fokusere enkeltpersoners abnormale seksuelle oppførsel inn i menneskerettighetene”
Selvmotsigelse og motreaksjoner
IHEUs FN-representant Roy Brown er en av de som har reagert kritisk til OICs protester. Uttalelser som at homofile truer menneskehetens framtid levner ikke disse medlemsstatene mye ære, tordnet han.
Jeg kan på mange måter godt skjønne Brown. For det er ikke første gang religiøse pressgrupper har misbrukt åpenheten i FN-systemet til å promotere sin egen diskriminerende agenda. Argumentasjonen blir aldri så lite rent tragikomisk når de samme grupperingene som mener seg krenket på grunn av manglende religionsfrihet skal selv bruke den samme friheten til å avfeie og sensurere bort temaer og debatter som ikke er i samsvar med deres tro og tenkning. Å gjøre dette er i min bok ikke bare selvmotsigende, men vitner om et snevert og skremmende syn.
Ytterliggående
Forrige uke endte jeg opp i en Facebook-dikskusjon om hvilket styresett garanterte mest mulig like muligheter for alle, uansett bakgrunn. En uttalte at et styresett med grunnlag i og mest mulig preg av menneskerettigheter kunne erstatte dagens vestlige form for demokrati, som påtvinges land og kulturer uten erfaringer med dette (eks. Irak og Afghanistan).
Jeg ser på en måte poenget. FNs menneskerettighetserklærig skal på papiret være et universelt gjeldende dokument, som tar vare på troshensyn og kulturelle aspekter. Å nekte noen å praktisere sine skikker og snakke sitt språk strider faktisk mot dette. Samtidig som det finnes restriksjoner på blant annet ytringsfriheten (en kan ikke argumentere med dette for å hetse folkegrupper) så finnes det også lignende restriksjoner på menneskerettighetene. I mange tilfeller kan de ikke sees på som absolutte. Hva blir det neste? Skal en saksøke en arbeidsgiver for “brudd på menneskerettighetene” selv om man faktisk har gjort en dårlig nok jobb til å få sparken?
Å forsvare undertrykking av seksuelle minoriteter og andre grupper med en religjøs bok i den ene hånden og henvisning til de overnevnte rettighetene er feigt og moralsk forkastelig. OIC opptrer som en gjeng menneskerettighetsekstremister som neppe vil oppnå noe særlig mere enn å pådra seg resten av FN-systemets vrede for å ha kastet bort tiden på en tøysete argmentasjon.
