Foto: Matthew Rogers
For ikke lenge siden leste jeg boken ”Indignez-vous!”, eller ”Bli sint!”, som den heter på norsk. Boka er skrevet av Stephanè Hessel, en fransk veteran fra andre verdenskrig og senere diplomat, og sies å være en av inspirasjonskildene til opprøret i nord-afrikanske land, også kjent som den arabiske vår.
Forfatteren er godt opp i årene, men det synes på ingen måte i tenkningen. Han er friskere enn de fleste unge intellektuelle i dag. Kanskje fordi han ikke har en fremtidig karriere å tenke på? Hva vet jeg. Det ville bare blitt spekulasjoner på unge tenkeres bekostning.
Du må bli sint. Du må reagere og agere. Du må ikke forfalle under likegyldighetens svøpe. Slik leser jeg Hessel. At nettopp dette, reaksjonen mot likegyldigheten som brer om seg i verden i dag, er viktig. Det finnes et intellektuelt og moralsk forfall som vi må kjempe mot.
Stephanè Hessel er friskere enn de fleste unge intellektuelle i dag.
Bryr oss mindre
Jeg føler det rundt meg. Likegyldigheten. Og tenker at det kanskje er gammelmodig å beklage seg over nettopp likegyldigheten. Det er nesten som å si noe om ungdommen nå til dags. Det sa greske filosofer for to tusen fem hundre år siden også. Men likevel. Ungdom i dag er engasjerte, fremdeles. Det samme er voksne. Men jeg sitter med et inntrykk av at det ikke er så mange som før. Og at vi bryr oss om mindre enn før. Vi tar ikke til gatene for så mye lenger. Eller gjør vi det for noe som helst, egentlig?
Rødvin og flatskjerm
Så lenge vi får ferien vår, kan dra på noen helgeturer til europeiske byer par tre ganger i året, og til hytta i ny og ne, så er vi ganske fornøyde. Vi vet ikke hvilke rettigheter vi har som arbeidstakere, men det gjør ingenting så lenge vi får en lønn som vi føler er proporsjonal med innsatsen. Folk kan bli urettferdig og urettmessig behandlet, men så lenge det ikke er noen vi kjenner, så er det sikkert riktig gjort. Det kommer tydelig frem at det er forskjell på folk, og noen er bedre enn andre, men vi kan sitte hjemme i sofaen med et glass vin og se på den førti tommer store flatskjermen, så det er jo ikke oss det gjelder.
Smør-sinne
Det som får det norske folk til å bli sint, er smørmangel, bensinpriser, matpriser, strømpriser. Eller at tog og t-bane er forsinket. Jeg har sett voksne folk stå på perrongen og banne høyt fordi t-banen er forsinket. Jeg har aldri sett et voksent menneske banne høyt fordi israelske fly har bombet og drept palestinske barn.
Vi stiller ikke ansvarlige folk til ansvar. Vi lar oss forføre av gode ord og politikernes taler. Vi lar oss skjenke i senk av velferden slik at vi slutter å reagere på de virkelig viktige sakene.
Vi må bli sinte igjen. Vi må reagere. Vi må handle.
