Foto: Marius Talmo/SV
Inga Marte Thorkildsen, 36 år gammel og stortingsrepresentant siden 2001, overtar ministerstolen fra Audun Lysbakken. Som ny minister i Barne-, Likestillings, og Inkluderingsdepartementet kommer hun til å være en sentral person på integreringsfeltet i tiden fremover.
Hva bør Thorkildsen tenke på når hun nå inntar denne svært viktige posten? Utrop ser i vårt arbeid at det fremdeles finnes flaskehalser og misforståelser i systemet som gjør at integreringen på enkelte områder ikke går like bra som man kunne ønske.
Det første den nye statsråden bør tenke nøye gjennom, er at hva hun forstår med begrepet integrering. Integrering betyr etter vårt syn at minoriteter, nye og gamle, må gjøre sitt for å tilpasse seg det norske samfunnet. Men det er helt avgjørende å forstå at integrering er noe mer enn det. Tilrettelegging for å praktisere egen religion og kultur er både ønskelig og mulig – selvsagt under forutsetning av at tradisjonene en vil beholde er i tråd med menneskerettighetene.
Tilrettelegging for å praktisere egen religion og kultur er både ønskelig og mulig.
Enkelte grupper, blant annet flyktninger, har i dag rett til gratis norskopplæring. Denne retten har blitt utvidet fra 300 til 600 timer. Det er bra. Men fremdeles er det grupper som må betale norskopplæringen selv. Det forsinker integreringsprosessen, som samtlige partier og aktører er enige om at er helt avhengig av gode ferdigheter i norsk språk. Arbeidsinnvandrere og de som blir familiegjenforent med dem, faller i dag utenfor, men bør få gratis norskopplæring. Også andre grupper har mangelfulle rettigheter.
Arbeid er ved siden av språk det som avgjør om man får en fast og trygg plass i det norske samfunnet. I dag har vi et omfattende opplegg for flyktninger, som får et toårig introduksjonsprogram betalt av staten. Men familieinnvandrere og familiegjenforente har ikke denne retten. Vi vet allerede at det er vanskelig å få godkjent utenlandsk utdanning i Norge, og det er nylig dokumentert diskriminering i arbeidslivet. Vi foreslår derfor en forenklet og slanket versjon av introduksjonsprogrammet for familieinnvandrere. Dette programmet bør fokusere på å etablere kontakt med næringslivet og få norske arbeidsgivere til å innse hvilke ressurser mange nyankomne sitter med. Utrop har tidligere skrevet om et prosjekt i regi av Hamar kommune der formålet er å formidle kontakt mellom næringslivet og innvandrere. Under arbeidet med prosjektet kom det fram at en god del arbeidsgivere er skeptiske til høyt utdannede innvandrere. Det viser at vi fremdeles har en lang vei å gå.
Men full inkludering handler om mer enn språk og arbeid. For at lokalsamfunn rundt om i landet skal fungere med den økte innvandringen vi i dag ser, er vi avhengig av at kommunene tar inkludering på alvor. Det kan for eksempel skje gjennom å legge til rette for kulturtilbud, religionsutøvelse, morsmålsopplæring og deltakelse på felles arenaer. Vinje kommune er godt eksempel på hvordan integrering i lokalsamfunn kan foregå. Et sentralt poeng for den politiske ledelsen i denne kommunen har vært at mangfold må bety at alle skal delta, med sine forskjeller, særegenheter og kultur i behold. Det viktige er å skape felles arenaer, ikke at alle skal bli like.
