Ordet “rasist” var en gang i tiden misbrukt, begrepet mista sin tyngde. Selv utlendinger kunne se på seg selv som hårsåre dersom de slengte ordet etter noen. Men hverdagsrasismen forsvant ikke, det var det bare debatten som gjorde.
For ikke å gå i samme fella, og slenge om meg med ordet “rasist” uten grunn, spurte jeg folk over sosiale medier om deres mening om hverdagsrasismen; en ung gutt mente at pågripelsen av FN-eksperten, som ble misforstått med en doplanger, er symbolet på dagens rasisme. Andre irriterer seg over at folk ikke ser forskjellen på vietnamesere, filippinere og kinesere. Noen vitser om hverdagsrasismen på twitter, mens særlig utelivsmedarbeidere/DJs viser sterk avsky mot taxi-miljøet;
– Det verste er når innvandrere selv er rasister. Taxisjåfører vil ikke ha “svartinger” i baksetet, hevdes det.
Men hvor står jeg?
Miniundersøkelsen min gjorde meg skremt; jeg har jo opplevd alle de overnevnte tingene de siste åra. Sånn som i forrige uke, da en jente anklaget meg og fetteren min for å stjele en mobil på fest, kalte oss “pakkiser”, “jævla muslimer” og bad oss om å “dra til helvete, eller hvor enn vi kommer ifra”. Vi er født og oppvokst i Norge.
Jeg har blitt stoppet av politiet, lyst inn i øynene, satt i håndjern fordi at jeg gikk forbi et solarium som ble ranet. Jeg har blitt kalt en “gangster” av en norsklærer jeg intervjuet på Manglerud VGS – han likte ikke at jeg hadde bart og skinnjakke.
Jeg har opplevd å ha måtte gripe inn da en filippinsk venn av meg ble diskriminert på et utested av militærgutter. Jeg har sett folk bli nekta med falske påstander som “gjesteliste”, “du er for full” og “det er 26-årsgrense her” på utesteder.
Go home!
Jeg har opplevd å se en gammel man ikke gi posten sin til faren min, som er en snill postmann, fordi at han ikke er norsk. En annen eldre person i Oslo sentrum tok en gang fram en tusenlapp og lata som han skulle putte den i koppen til en sigøyner. Tiggeren lyste opp, og rett før man skulle tro at han skulle slippe tusenlappen i koppen – dro han ut pengene og skrek “GO HOME” etter den skuffede jenta.
Jeg har opplevd å lese “islamist” av journalister som ikke vet hva ordet betyr, akkurat som da de brukte “ulovlig stridende” etter 9/11. De ser kritikken min, men de bryr seg ikke. Jeg har opplevd å måtte forklare folk at alle muslimer ikke er terrorister, at familievold ikke er religionsbetinget, men personbetinget, at alle ikke steiner voldtatte jenter og at vi heller ikke prøver å snikislamisere Siv Jensen.
Men jeg tror det verste må ha vært å bli kalt “norsk” for noe godt jeg gjør. “Du er som oss”. Jeg husker også den dagen jeg tok en røyk ved jobben min her på Utrop – vi har lokaler ved Akerselva – da to gutter ville kjøpe dop av meg.
Men jeg velger ikke å kalle deg rasist, jeg er jo ikke hårsår heller, da.
Fokus
Mange minoriteter tar de billige vitsene lett. De rister på hodet, eller bruker humor som et middel for å latterliggjøre smålige holdninger som ligger mellom linjene. Men mange betyr aldri alle, og her ligger noe av problemet. Terskelen for hva som er greit, varierer som årstider. Noen blir fort varme, andre holder hodet kaldt. Det er vel sjelden noen som nyter det. Så uansett reaksjon, så er det ikke greit å sette noen i en situasjon der de må forsvare noe som er medfødt.
Kanskje er det smart å bli kjent med mennesker som individer. En hudfarge har ikke en norm eller regel, folk oppfører seg på den måten de gjør på grunn av det som er på innsiden. Det tynne laget på utsiden er hud.
Jeg har en venn som kan si “neger, pakkis, guling, chipper” uten at vennene hans tenker over det. Fordi at vi kjenner til hans intensjoner og kjærlighet for oss. Men hvorfor reagerer vi da så sterkt mot “Plumbo”? Fordi at de prøvde å dra en hudfargebasert vits mot to fremmede afrikanere på nasjonal TV, og de satt ikke pris på det. Bruk hodet. Det å se hvordan nordmenn reagerte, verre enn innvandrere selv, viser kanskje hvor hardt man egentlig burde slå ned på sånne billige holdninger. Om jeg skal gjenspeile Norge under Spellemann hadde jeg, Aksel Hennie og Tone Damli banka folk hver helg.
Problem?
Noen ganger lurer jeg på om det hele virkelig er så vanskelig å forstå? Er det virkelig sånn at alle signaler blir umulig å lese og man bare ikke klarer å vite hva som er greit? Eller leker vi dumme? Prøver vi oss fram til noen blir fornærma, og så lærer utifra det? For så å anta at nestemann reagerer likt? Er mørke mennesker(jordklodens majoritet) en homogen gruppe?
Det var en gutt som skrev til meg på Facebook og hevdet at det å dømme noen ved første inntrykk ligger i menneskets natur, men er vi på det FORTSATT på det første inntrykket? Har vi ikke kommet forbi hudfarge enda?
Det som er greit for vennen din er ikke alltid greit for “Abdi, Ali og Dragunov” på gata – fordi at du kjenner dem ikke. Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal spøke med vennen din. Fordi at folk er grove med venna sine, de kaller hverandre nærsagt hva som helst uten å virkelig mene det. Det ENESTE du trenger å gjøre, er å ikke tråkke over de sosiale kodene for hva du kan kalle en fremmed person. Jeg gidder ikke en gang å argumentere mot rasister, om du ikke liker en person av etnisitet har du dessverre tapt.
Journalister, mennesker i offentlig situasjoner, politikere, kjendiser. Dessverre men dere har valgt å leve et offentlig liv. Det dere sier er offentlig. Get over it. For dere privatpersoner. Bare se an personen, mennesket og individets personlig grenser. Så finner du fort ut hva du kan kalle han/hun, om du absolutt må markere at vi ikke er like.
