Foto: Fanney Antonsdottir
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Mer enn ti år er gått siden æresdrapet på Fadime og avsløringene om tvangsekteskap og omskjæring ble vist på TV2. Siden den gang har ikke-vestlige innvandrere stadig blitt assosiert med tvangsekteskap og omskjæring, og fortsatt diskuteres det om årsakene til denne barbariske tradisjonen er kultur eller religion.
Vi bor i et land hvor demokrati, likestilling og menneskerettigheter sees på som viktige felles verdier. Norske kvinner er selvstendige og må sies å være mest likestilt i verden. La oss hylle Norge for dette. En etnisk nordmann står tiltalt for terror, og det er handlinger som han selv er ansvarlig for. Det er positivt at verdenssamfunnet ikke assosierer nordmenn med terrorisme. Debatten bør likevel ikke stoppe der. Vi må gå i oss selv og tørre å stille det vanskelige spørsmålet: Er det noe i den norske kulturen som gjør at slike ensomme ulver som Breivik produseres?
Indikatorer
Hvis noe annet enn islamhat og islamsk fundamentalisme hadde vært i søkelyset, ville kanskje Breivik og Bhatti likevel ha gjort det samme?
Fravær fra skolen, utagerende atferd, psykiske problemer, alkoholmisbruk, ungdomskriminalitet osv kan være indikatorer på en dysfunksjonell familie. Noen av indikatorene har vi sett hos Breivik. La oss se bort fra selve terrorhandlingen, men fokusere på disse indikatorene et øyeblikk.
Norge er et av verdens rikeste land. Men når arbeidsdagen eller skoledagen er over, er det en annen virkelighet som møter oss nordmenn. 50 prosent av ekteskap i Norge ender med skilsmisse. Dysfunksjonelle forhold og kjærlighetssorg er kilder til emosjonell ustabilitet. De som ikke klarer å finne ny partner lever som enslige foreldre, eller bare enslig.
«Folkesykdom», kalte VG det. Ensomhet er et av de mest vanlige problemene nordmenn møter i hverdagen. Hver fjerde nordmann har opplevd vond ensomhet, og kvinner er mest utsatt. Innvandrere som kommer fra en kollektivistisk samfunnsmodell ser dette tydelig. Alkohol later til å være sentrum for sosialisering. Men når festen er over, er de utelatt til seg selv. Ensomheten er tilbake.
Tre av fire barnevernsbarn har mottatt sosialhjelp etter fylte 18 år. Fem prosent av alle under 37 år i Norge, har fått hjelp av barnevernet i 2005. Er dette tegn på dysfunksjonelle foreldre?
Psykiske problemer
Jeg fikk nylig besøk av en filipiner som jeg studerte sammen med i Australia. Han hadde besøkt andre norske han hadde studert sammen med der. Det var en ting som plagde ham. “Jeg har det bedre nå”, hadde en av tidligere studiekamerater svart da min venn spurte hvordan han hadde det. Flere av dem han hadde studert sammen med, slet eller hadde slitt med psykiske problemer.
Tall fra januar i år viser at det nå er 4600 uføre i aldersgruppen 18-29 år. Dette settes i sammenheng med økningen av psykiske lidelser. Det kan være mange årsaker til psykiske problemer. En av dem kan være at det norske samfunnet er individorientert. Når vi søker på ordet «selvopptatt og Breivik» får vi 252 treff hos medieovervåkningsbyrået Retriever. Sett fra flere innvandrernes synsvinkel fremstår mange etniske norske som selvopptatte. Er dette typisk norsk? Hva er det i den norske kulturen vi kan endre på for å bli mer inkluderende?
Breivik er en av oss
Media, forskere og debattanter tyr til årsaksforklaringer med henvisning til religion og kultur når det er snakk om problemer blant innvandrere. Hvorfor gjør vi ikke det samme når «en av oss» begår en forferdelig handling? For Breivik er en av oss. Det samme gjelder Arfan Bhatti som ble dømt for medvirkning til terror. Han er oppvokst i Norge og er like norsk som Breivik.
I vår tid er det islamhat og islamfundamentalisme som er i fokus. Hvis noe annet hadde vært i søkelyset, ville kanskje Breivik og Bhatti likevel gjort det samme. Hvis vi ikke gjør noe med de indikatorene som blir dokumentert, vil vi kunne produsere fanatikere også i fremtiden.
