Foto: NRK P3
Da den første rettspsykiatriske rapporten om terroristen Anders Behring Breivik kom, var det mange som trakk et lettelsens sukk. Sukket kom særlig fra ytterste høyre. Det var viktig for mange som deler Breiviks konspiratoriske tanker om muslimer og «den politiske eliten» å understreke at terrorhandlingene var en gal manns verk, mens ideologien han forfekter ikke nødvendigvis er like skrudd.
Det kan nå bli vanskeligere å føre en slik argumentasjon etter at den nye rettspsykiatriske rapporten ble framlagt i går. Der kommer de to fagfolkene nemlig til at Breivik ikke var psykotisk i gjerningsøyeblikket, at han ikke har betydelig svekket evne til å vurdere sitt forhold til omverdenen på en realistisk måte, og at han ikke er psykotisk i dag. Det er med andre ord ikke lenger så urimelig å hevde at det er samsvar mellom hans ideologi og hans handlinger.
Tid for ettertanke
Det kan nå bli vanskeligere å hevde at terroren var en gal manns verk.
Hva bør dette få å si for norsk rettsvesen og den norske praksisen knyttet til rettspsykiatrisk vurdering av personer som skal få sin sak opp for en norsk domstol? Mye tyder på at vi nå har behov for en grundig gjennomgang både av hvordan rettspsykiatriske sakkyndige oppnevnes, hvilke arbeidsvilkår og retningslinjer som skal gjelde for dem, og hvilke kriterier som skal føre til at en person blir erklært utilregnelig. Vi bør også kanskje revurdere hvor mye vekt vi skal tillegg rettspsykiatriske rapporter i fremtiden. I fagmiljøet har det nemlig lenge vært en kjent sak at psykiatri langt fra er en sikker vitenskap. Professor i psykiatri Einar Kringlen har for eksempel satt søkelyset på den eksplosjonsartede økningen av tilfeller der leger stiller diagnosen bipolar lidelse. De store svingningene i hvilke diagnoser som er populære, illlustrerer usikkerheten som fremdeles preger faget. Det kan være en av forklaringene på at de to rapportene konkluderer så vidt ulikt.
Annerledes i Sverige
I Sverige har man faste rettspsykiatriske ansatte med egne arbeidsplasser og med spesialisering innenfor sitt felt. Dette gir en helt annen grad av kontinuitet og kvalitetssikring. Dessuten har samme land en smalere definisjon av hva det vil si å være strafferettslig utilregnelig. Det er altså færre og hovedsakelig alvorligere diagnoser som gir grunnlag for en erklæring om utilregnelighet i vårt naboland. Prinsippet som følges er grovt sagt at dersom personen var klar over konsekvensene av sine handlinger i gjerningsøyeblikket, skal hun eller han straffes på vanlig vis. Diagnosen paranoid schizofren vil dermed ikke uten videre føre til konklusjonen utilregnelighet fordi paranoiaen i en del tilfeller kan være begrenset til én eller svært få konkrete aktører og fordi paranoiaen ikke svekker evnen til å vurdere konsekvensene av egne handlinger, for eksempel andre menneskers lidelse og tap. Nå bør vi, slik flere innenfor både rettsvesen, politikk og media har krevd, få en grundig gjennomgang av hvordan rettspsykiatrien skal fungere i fremtiden.
Aldri glemme
Det var flere, undertegnede inkludert, som etter at den første rettspsykiatriske rapporten kom før jul, mente at diagnosen paranoid schizofren ikke var så usannsynlig. Undertegnede var imidlertid den gang nøye med å understreke at det politiske budskapet til Breivik og den politiske motivasjonen bak hans handlinger ikke kan underslås av det faktum at han har en diagnose. Det er meget viktig å fortsette å fokusere på trusselen fra høyreekstreme enkeltpersoner og miljøer, og ikke glemme det voldspotensial og de radikaliserende mekanismer som finnes.
