Foto: Foto: Skjermdump/Google Maps
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
4. april 2012 publiserte Grass det politiske prosadiktet Was gesagt werden muss (norsk: «Det som må sies»). I diktet hevder Grass at staten Israels atomvåpenpolitikk er en fare for verdensfreden. I tillegg tematiserer han leveransen av tyske ubåter i Dolphin-klassen til den israelske marine.
Etter offentliggjørelsen av diktet utspant det seg en bred offentlig debatt, særlig i Tyskland, som av historiske årsaker grunnet annen verdenskrig har bygget sin diplomatiske politikk i fohold til Israel basert på en slags kollektiv skyldfølelse. Israel-kritikk i den tyske samfunnsdebatten har nærmest vært tabubelagt. Reaksjonene har dermed ikke overraskende vært negative. Politikere, journalister og representanter for jødiske organisasjoner kommenterte diktet, og Grass selv halvveis anklaget for antisemittisme.
Uønsket
Som følge av diktet ble Grass erklært persona non grata i Israel. Rent praktisk vil dette være ensbetydende med at han ikke får slippe inn i landet og ikke får holde konferanser. Landets innenriksminister Eli Yishai lot seg ikke be to ganger og dro frem forfatterens fortid som tjenestemann i SS under krigen, da han knapt var 18 år, og ikke i nærheten av den verdensvante og intellektuelle figuren han er i dag.
Også den israelske utenriksminister Avigdor Lieberman uttrykte raseri. Han mente Grass “var en representant for den egoistiske vestlige kultureliten, villige til ofre det jødiske folk nok en gang, bare for å selge bøker eller skape blest om seg selv”.
Modig
Et land hvor denne debatten har blitt fulgt med er Iran. Was gesagt werden muss omtaler landet som et av Israels mulige krigsmål. Både den iranske politiske klassen og landets presse har omtalt Grass inspill som et bevis på at vestlig intelligentsia ikke er ukritiske i Israel-holdningen. TV-kanelen Press TV omtaler hans innspill som “modig”.
Etter selv å ha lest diktet kan jeg selv ikke annet enn regaere todelt. Grass´ tar opp temaet på en spisset og kontroversiell måte. Å kalle Israel en trussel for verdensfreden er uheldig. Samtidig skjønner jeg ikke at så mange figurer i det offisielle Israel har overreagert på. Er det et særdeles viktig spørsmål som forfatteren tar opp så er det om retten til å kritisere en stats politikk, uten at dette sees på som en deligitimering av staten selv eller folket som bor i denne staten.
Statskritikk er ikke folkekritikk
Israels linje har alltid vært å se på enhver form for negativ omtale av sin utenrikspolitikk og/eller militære engasjement som antisemittisme. På en måte markerer Grass starten på en viktig debatt i Tyskland, og i andre vestlige land, om et paradigmeskifte på dette til tider svært kompliserte spørsmålet. Kan man gå løs på Israel og landets rett til selvforsvar i en av verdens minst fredelige regioner uten å bli sett på som fiender av det jødiske folket?
Her tror jeg cluet ligger. Jøder finnes overalt i verden, og er like mangfoldige som andre religiøse- og folkegrupper. Staten Israel i sitt moderne format er en sekulær konstruksjon som har eksistert siden 1948, og som også rommer forskjellige politiske syn, språk og livssyn. Siden landet er en sekulær etablering finnes det veldig religiøse ortodokse jøder som ikke engang anerkjenner denne staten. Så vanskelig er dette spørsmålet.
En annen ting er at landet lenge har markedsført seg som det eneste fungerende parlamentariske folkestyret i Midt-Østen. Og det mener jeg passer dårlig til måten Grass har blitt hysjet og sensurert på av det offentlige Israel. For meg smaker dette mer av Saddams Irak eller Gaddhafis Libya. Hvis dette skulle bli en vedvarende trend så er det bekymringsfullt.
