Foto: Fanney Antonsdottir
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Norge har en særegen distriktspolitikk. Staten brukte 34 milliarder i 2011 på ulike distriktspolitiske tiltak. Målet var å få flere til å bli boende i distriktene. Selv om Sp sitter ved makten og Norge aldri har brukt mer penger på distriktspolitikk, klarer ikke utkantkommuner å holde på ungdommen eller kvinnene.
Differensiert arbeidsgiveravgift, styrket kommuneøkonomi, integreringstilskudd og bedre samferdseltilbud er eksempler på tiltak for å styrke distriktene. Men politikerne har ikke satt i gang riktige tiltak for å beholde innvandrere i kommunene rundt om i Norge.
Nest alle flyttet
Takket være innvandrere fikk hele 51 distriktskommuner en økning i antallet innbyggere, mens de andre kommunene har mistet innbyggere. Innvandrere står for 4/5 av veksten på landsbasis. Men at også innvandrere etterhvert flytter til storbyer, er kjent. Tendensen er at når boplikten opphører etter endt introduksjonsprogram, flytter innvandrere i større grad fra distriktene og bosetter seg i storbyer.
Egentlig praktiserer kommunene assimilering.
For noen år tilbake hadde 10 prosent av befolkningen i Vardø personer fra Sri Lanka. Nå er det få familier igjen der, fordi de fleste har flyttet til Oslo. Årsaken var ikke bare at fiskeindustrien i nord gikk dårlig og mange mistet jobben, men det var også at de barna til dem som etablerte familier der kom i skolealder. Foreldrene ønsket at barna skulle lære tamilsk språk, kultur og mer fellesskap med sine landsmenn i tillegg til grunnskolen.
Feil forståelse
Norge har hatt innvandrere i mange år. I de store byene finnes det samlingslokaler for muslimer, men det må ofte en kamp til for å få lov til å bygge moské. I mindre kommuner er motstanden enda større. Enkelte kommuner har som mål å ta i mot flyktninger med ulik etnisk bakgrunn og religion. Kommunene antar feilaktig at dette vil føre til raskere integrering. Egentlig praktiserer de assimilering, som har mottatt effekt. Flyktninger føler seg ensomme og har ingen sosiale nettverk av egne landsmenn. Resultatet er at de flytter til større byer. Tilgang til morsmålsundervisning, religiøse møtesteder, matvarer fra hjemlandet og muligheten for kontakt med andre landsmenn med like interesser er årsaker som oppgis av dem som flytter til større steder.
Beholde identitet
Etter det Utrop erfarer, er det ingen motsetning mellom det å beholde sin egen kultur, religion, språk og identitet så lenge det er i tråd med menneskerettighetene, og å bli integrert og være godt tilpasset det norske samfunnet. Integrering handler om nettopp det: Tilpasse seg selv og å bli inkludert i det store norske fellesskapet uten å miste seg selv. Tamilene i Norge er et godt eksempel på dette. Til tross for at mange tamiler bor konsentrert i Groruddalen, er både menn og kvinner i nesten like mye i arbeid som etnisk norske, ungdom tar høyere utdannelse i større grad enn etnisk norske, det er lite kriminalitet osv. Samtidig har tamiler vært flinke til å lære barna sitt eget språk som er en viktig identitetsmarkør for denne gruppen.
Departementene svikter
Det er ikke nok at Barne- og likestillingsdepartementet alene står for integreringsarbeidet. Både Kunnskapsdepartementet, Kommunal- og regionaldepartementet, Næringsdepartementet og Kulturdepartementet må på banen. De to sistnevnte er verst i klassen. Kulturdepartementet har i dag ingen politikk for hvordan kultur skal bidra til integrering, men er opptatt av at personer med innvandrerbakgrunn skal innlemmes i de norske kulturinstitusjonene. Det er vel og bra, men ikke nok. Næringsdepartementet har rett og slett ingen politikk når det gjelder innvandrere i distriktene.
