- Sjakk som inngangsport til samfunnet - 18.11.2024
- – Ville bli frivillig for å gi noe tilbake - 17.11.2024
- Shelmith, Jawad og Amalie nominert til Gulljerven - 15.11.2024
Vi har sett det nå i våre TV-skjermer de siste dagene. Sinnet og raseriet i majoritetsmuslimske land over et nytt provokasjonsforsøk fra ultrakonservative og ekstreme kristne grupper, som har som eneste formål å så hat. Vi har sett det før, ser det igjen, og man ikke unngå å slå seg selv med en fjespalme over enkeltmenneskers idioti.
Så langt har ettervirkningene av denne nye karikaturstriden anno 2012, som omhandler den sterkt islamkritiske filmen Innocence of Muslim krevd livet til USAs konsul i Libya, brente ambassader og Kentucky Fried Chicken-restauranter. Vårt eget UD har bedt nordmenn i Sør-Asia og Midtøsten om å ligge lavt inntil gemyttene roer seg.
Beavis and Butthead-følelse
Etter å ha sett filmen sitter jeg med en vond og flau smak i munnen. Innocence of Muslims er farget og propagandaaktig, med halvsannheter som presenteres som det ene og riktige svaret om islam og vest-mot-øst-forholdet. Jeg satt med en slags Beavis and Butthead-følelse; ikke fordi filmen handler (som den beryktede 90-tallsserien på MTV) om to håpløst sosialt mistilpassede tenåringsgutter i sin verste alder, men fordi i beste Beavis and Butthead-tradisjon er med på å spre tull, tøys, fanteri og idioti. Innocence of Muslims er like oppbyggelig for interetniske relasjoner som propagandafilmer fra Nazi-Tyskland.
Noe som også er spesielt i denne striden er hvordan en ekstrem og liten kristen gruppe med tilhold i California, i ytringsfrihetens navn, kan gjøre krav på sannheten. Det er underlig at folk som er religiøse selv tar i bruk samme virkemidler som enkelte anti-religiøse har gjort gjennom historien.
Ikke forbudt i USA
Likevel, og uansett hvor vondt det måtte være å forsvare våre egne “beaviser og rævhuer”, så handler nettopp mange vestlige lands grunnlov om vern for det skrevne ordet. I Norge ville en liknende film kanskje blitt rammet av rasismeparagrafen, men USAs utvidede ytringsfrihet, The First Amendment, gir helt andre utslag. Så lenge amerikanske domstoler ikke finner filmen lov- eller grunnlovsstridig, så er det lite man kan gjøre med saken.
Her hjemme har flere liberale muslimer, blant annet nettverket LIM, påpekt det faktum at folk har avreagert med vold grunnet ytre faktorer, blant annet den vanskelige innenrikspolitiske situasjonen i de majoritetsmuslimske land det er snakk om. Samtidig mener jeg også at oppfordringene fra enkelte uansvarlige religiøse og politiske ledere, og ulv-ulv-ropet om at “nå har Vesten igjen fornærmet profeten vår” har vært bensin nok til å lage et nytt bål.
Bjørnetjeneste
Raseriet og oppgittheten kan forståes. Men volden og drapene kan ikke rettferdiggjøres. Ekstreme grupperinger blant muslimer gjør alle sine trosfrender en bjørnetjeneste av prima kvalitet ved å opptre som man har gjort. Her i Norge og andre vestlige land vil de siste dagers hendelser oppfattes som en bekreftelse av de verste stereotypiene man har fått presentert av ytre høyre og andre anti-islamske grupper. Av muslimer som krenkelsestyranniske fanatikere uten rom for selvrefleksjon, eller evne til fritanke eller kritikk.
Så langt er det kun folk som Shabana Rehman her hjemme, Naser Khader i Danmark, pluss noen få andre som har tatt avstand fra denne feige og hensynsløse volden. Jeg savner resten, de som kan ta tak i øret på disse idiotene, akkurat vi som ikke er muslimer, skal vise våre idioter det røde kortet. Et ønskescenario er at majoriteten av europeiske muslimer, som er imot volden kan være brobyggerne og (bokstavelig talt) brannslukkerne som kan gjøre at “vi-samfunnet” kommer styrket ut av dette. Nå er tiden kommet for disse, er min mening.
Ellers er jeg redd for at vi ikke har lært noenting, seks år etter karikaturstriden.
