Foto: Florent Pessaud
- Stor interesse for tilskuddsordninger på kulturfeltet - 05.11.2024
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
Etter sosialistenes valgseier har en mildt sagt heterogen gjeng overtatt ansvaret med å lede Frankrike i den neste seks årene. År som vil sikkert fortsatt preges av eurokrisen, og som krever nytenkning og nyskapende løsninger.
Justisminister Christiane Taubira er alliert med sosialistene, men leder også sitt eget politiske parti, Walwari, som tar til orde for selvstyre for Guyana. I 2001 ga hun sitt eget navn til en lov som anerkjente den transatlantiske slavehandelen som en forbrytelse mot menneskeheten. Taubiras politiske kløkt er anerkjent på tvers av partigrenser: for fem år siden ville eks-president Nicolas Sarkozy ha henne med på laget, noe som hun takket nei til.
Finansminister Pierre Moscovici kommer fra en familie venstreintellektuelle med rumensk-jødiske røtter. Som utdannet fra Frankrikes anerkjente “politikerakademi” ENA (École Nationale d'Administration) sees han på som en del av den tradisjonelle politikerklassen og som en moderat.
Innenriksminister Manuel Valls har i flere intervjuer uttrykt beundring for de nordiske velferdsmodellene. Katalaneren Valls ble fransk statsborger for 20 år siden, er ihuga Barcelona-fan og favoriserer EU-medlemskap for Tyrkia. Samtidig kjempet han mot halalsupermarkeder i hjembyen Evry da han var borgemester.
Kulturminister Aurelié Filipetti er datteren av en italienskfødt gruvearbeider som ikke bare gjorde klassereise som politiker og forfatter, men også satte hele det politiske Frankrike i sjokk som en av de første til å anklage Dominique Strauss-Kahn av upassende oppførsel mot kvinner, i lys av voldtektssaken mot den tidligere presidentkandidaten.
Kvinneminister Najat Vallaud-Belkacem er yngst av statsrådene. Fransk-marokkanske Belkacem vokste opp i en familie med sju søsken i Bni Chiker. Lokaldemokrati, kampen mot diskriminering, sosiale rettigheter og tilgang til sysselsetting og bolig har vært hennes viktigste valgsaker siden hun aktivt ble med i sosialistpartiet i 2002.
Hudfarge fremfor kompetanse?
Lesere vil sikkert se på sammensetningen og lure på om folk med såpass ulike bakgrunn kan lage god regjering sammen. Flere av ministrene er ganske unge, og med liten erfaring i maktutøvelsespolitikk. Samtidig viser det seg at de er der for en grunn, og at de har oppnådd den posisjonen de har på bakgrunn av egne meritter.
Til tross for at fransk politisk kultur kan virke mer formell enn norsk, er den franske republikkens idealer om å gi de aller fleste en fair sjanse noe som forklarer på hvorfor regjeringen har såpass mange fra “underrepresenterte grupper”. Kan de ha seg slik at der vi i Norge overfokuserer på hudfarge og bakgrunn, så ser man i Frankrike mere på hva man kan bidra med konkret fremfor å gruble over det førstnevnte.
Små og etniske franskmenn
Noe annet jeg ble forklart av an vennine er at man der nede opererer ikke med samme minoritetsbegrep som i Norge. Kontinentale franskmenn selv kan bestå av undergrupper, som blant annet keltere og baskere. Flere århundreders innvandring gjør også sitt til at jøder, tyskere, samt sør- og østeuropeere farger det demografiske landskapet, i tillegg til grupper fra de tidligere koloniene i Nord-Afrika. Størrelsen “etnisk fransk” finnes ikke på lik linje som “etnisk norsk”.
Historisk kilder viser også til at gjennom koloniveldet så ble de “nye landsmenn” innlemmet og naturalisert inn i det franske. Indokinesere, nord-afrikanere og polynesere ble til “små franskmenn” (petit francaises). Siden man har ikke hatt et annet parallelt etnisk begrep å forholde seg til har overgangen til kulturen, politikken og andre maktområder vært lettere.
Selvdefinering viktigst
Skulle vi spørre ministerne hva de ser seg selv som, så vil de sikkert franske. Her hjemme går også stadig flere vekk fra minoritetsbegrepet, og omdefinerer også sin identitet i forhold til det norske storsamfunnet. Selv om forholdene mellom Norge, Frankrike og andre land er forskjellige, viser dette at selvdefinering er den beste måten å takle denne spørsmålsstillingen på.
Skulle jeg noengang se en norsk regjering med så mange “annerledesfjes” så ville det gledet meg. Men først og fremst på bakgrunn av egne bidrag fremfor “etnisk bagasje”.
