Foto: Bjørn Smestad, Skjermdump/youtube.com, NRK P3, Kai Rune Storhagen.
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
- The War That Must Never Be Fought - 22.11.2024
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
Førstnevnte tapte så det sang og endte sist. Sistnevnte vant derimot både trofé og gunst fra alle fremmøtte på Crystal Hall i Baku. Likevel er det en ting som forbinder årets norske og svenske Melodi Grand Prix-bidrag, nemlig enkelte kritikeres manglende aksept basert på alt annet enn saklige musikalske argumenter.
For svensk-marokkanske Loreen, den nye Eurovision-dronningen, var det ikke nok å vifte med de blågule fargene i seiersglede, ifølge Sverigedemokratenes partisekretær Björn Söder. På sin personlige Facebook-side svarte satte han spørsmålstegn med vinnerens “svenskhet”, og la til følgende kraftspark indirekte rettet mot Loreen:
– Heder til de landene som bevarer sitt eget språk.
“Utlendinger”, nei takk!
Söders utfall på nett ble det femte mest diskuterte på Twitter blant svenskspråklige brukere, i tillegg til at han måtte fjerne en del kraftige motsvar på sin egen vegg. Loreens tilsvar var å si at SD-politikeren “kunne gjøre hva han f”#n ville med kulturen”.
Her hjemme markerte også Kystparti-politikeren Tove Ovesen seg på sosiale medier. Tonen hennes var soleklar: ingen utlendinger burde få representere Norge. Hverken Tooji som kom på sisteplass eller vinneren fra 2009, Aleksander Rybak, på bakgrunn av hans hviterussiske opprinnelse.
Seier? Aldri i livet..
Toojis bidrag føyer seg til en rekke norske Grand Prix-misser i løpet av sangkonkurransens historie. Norge er beryktet for sine “nullpoengere” fra blant annet Jahn Teigen og Finn Kalvik. I fjor kom heller ikke Stella Mwangi videre fra sin semifinale, med et bidrag også preget av en etnisk fiksert polemikk.
Men hva med de som har vunnet? Faktum er at hvis Ovesen og andre politikere som tenker i samme bane hadde fått lov til å innføre “ingen utlendinger i Grand Prix”-regelen ville Norge per dagsdato stå med et rundt nulltall i seiersprotokollen. For da ville ikke svenske Elisabeth Andreasson fått lov til å la det swinge sammen med Hanne Krogh i Bobbysocks. Ti år senere ville ikke irske Finnouala Sherrys karakteristiske fiolinsolo fått lov til å gjøre utslaget i den nostalgiske balladen “Nocturne”, for å ikke å snakke om overnevnte Rybak, som på beste Askeladd-vis fikk Europa til å bli forelsket i en “fairytale”. Norge hadde blitt kjent som “zero wins”-landet i ESC-sammenheng og aldri i livet (slik Kalvik hadde sagt det) vært i nærheten av å vinne.
Forhåndsdømt og fordømt
Ofte sies det at kunsten er fargeblind og/eller inspirerer på tvers av kulturelle grenser. Etter å ha lest Söders, Ovesens og andre likesinnedes kommentarer begynner jeg å lure på om dette kan ha noe særlig effekt. En kan ihvertfall konkludere om at som “flerkulturell artist” er man på en måte forhåndsdømt og fordømt, både av folk som de overnevnte politkere, og av enkeltpersoner i de ulike innvandrermiljøene som ikke helt liker at man er del av en virkelighet hvor man eksponerer seg. Her mener jeg det handler om å vise god personlig skjønn, samt takt og tone.
Som en liten anekdote kan jeg også fortelle at denne diskusjonen også snek seg inn i vin- og øldrikkingen langt utover morgetimene. I vennegjengen ble vi da enige om at Norge neste år måtte sende et svart metall-band. Noe som jeg håper er mer enn “norsk” nok for Ovesen og co.
