Foto: Illustrajonsfoto: Flickr
- En flerkulturell miljøpolitiker - 31.01.2013
- Ser lyst på den flerkulturelle fremtiden - 08.01.2013
- Ny, “vitenskapelig” Koran-oversettelse - 05.01.2013
Aden snakker om det gode og det onde. På den ene siden er det den ”unge, modige og godt integrerte ungdommen” mot den ”mannsdominerte og kvinnefiendtlige kulturen” representert av ungdommenes egne foreldre. Dette er et svarthvitt-bilde som mangler nyanser og nøyaktighet. I beste fall gir en slik fremstilling et skjevt, om ikke feilaktig bilde, av de utfordringene enkelte flerkulturelle familier støter på.
Handler om grensesetting
Mange somaliske barn opplever nært sagt fullkommen frihet fram til pubertetsalder. Når barna når ungdomsalder og insisterer på å gjøre alt på sin egne og ikke alltid fullt så fornuftige måte, noe som for så vidt er utbredt blant all ungdom, oppstår det gnisninger. Ikke fordi somaliske foreldre ikke aner hva puberteten innebærer, men fordi den blir en merbelastning i tillegg til andre utfordringer, som det å befinne seg i et nytt land med andre normer. Da kan foreldrene fort bli usikre på seg selv og når de skal sette foten ned. Når barna truer sine foreldre med barnevernet dersom de ikke får sin vilje, er det noe som ikke stemmer.
Jeg kjenner til familier hvor barna begynner å gå med hijab, mens mødrene går uten – og motsatt.
Barna manipulerer foreldrene til å tro at alle etnisk norske barn gjør hva de vil når de vil og at de lever et utagerende liv med foreldrenes velsignelse. Noe som absolutt ikke stemmer. Manglende grensesetting fra starten av kombinert med tvil rundt hva som er akseptabelt i det nye landet, gir en del ungdommer et uheldig stort spillerom. Tilhører man en minoritet som fra før lider under stigmatiseringsøksa, er det ikke vanskelig for ungdommen å få overtaket og bruke ord som tvang i møte med aktuelle institusjoner for å få viljen sin overfor egne foreldre. Det er viktig at regelen fortsatt forblir at foreldre er autoritetspersonene i sine barns liv. Det er både barna og samfunnet tjent med.
Akseptens grense
Med det ovennevnte i bakhodet blir det lettere å diskutere hva som er akseptert som grensesetting fra foreldrenes side overfor egne barn. Barnekonvensjonens paragraf 30 er klar på at minoriteter har rett til å beholde sin kultur, religion og eget språk. I alle saker hvor barn er involvert, er det for øvrig et overordnet mål å vektlegge barnas beste. Barnas beste er at foreldrene forblir den overordnede myndighet i familien, tar beslutningene og at dette ansvaret ikke forflyttes til barna før fylte 18 år. Når det er sagt, er det ingen motsigelse at minoritetsforeldre bør snakke med og ikke til barna. Klar kommunikasjon og dialog er nøkkelen også her som på mange andre områder.
Helt greit
Aden skriver at en del minoritetsforeldre frykter for at barna skal drikke alkohol eller ha sex før ekteskapet. Det er helt legitimt og naturlig at foreldre uavhengig av bakgrunn ønsker at barna skal ha det samme verdisettet som dem selv. Alt annet ville vært irrasjonelt. Å oppfordre barna til å gjøre opprør mot foreldre av den grunn, er jeg usikker på om er en god løsning. Å redusere generasjonskløften i minoritetsfamilier til å handle om det norske mot det unorske vil virke mot sin hensikt dersom Adens mål er å skape forståelse mellom generasjonene. Hvis hun ønsker å demonisere og skylde på undertrykkende kulturer, vil hun nok høste bred applaus og forståelse fordi det taler til mange folks fordommer om minoriteter i Norge.
Tvang må bekjempes
At foreldre misliker og er uenige i sine barns framferd er mildt sagt ikke noe nytt fenomen i menneskets historie. Mange av oss lever med en slik misnøye, enten den ene eller andre veien, livet ut. Det som derimot er uakseptabelt, er hvis misnøyen inntar et voldelig uttrykk. Foreldre som utøver vold mot sine barn, eller tvinger barna inn i et bestemt mønster, er forkastelig. Ikke minst fra et foreldreperspektiv, for de vil oppleve at barna ikke er lykkelige i en slik tvangstrøye.
Samtidig er nok slike situasjoner snarere unntaket enn regelen. Jeg kjenner til familier hvor barna begynner å gå med hijab, mens mødrene går uten – og motsatt. Det samme gjelder guttene, flere blir aktive moskégjengere til tross for at far sjelden viste seg der – og motsatt. Det er klart noen av foreldrene i disse familiene misliker barnas livsvalg, men det er langt derfra til å utøve noen form for vold eller sosial utfrysning, altså å opptre som moralpoliti, slik Aden hevder i sitt innlegg. Tvert imot opplever jeg at foreldre presenterer sine barn på en ytterst positiv måte i møte med andre, og lar resten bli et familieanliggende. Derfor synes jeg vi andre også bør forholde oss saklig til et fenomen og reservere oss mot å skape unødvendige fiendebilder som fordrer polarisering.
