Foto: NRK P3
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
- Fra trange kår til forskerjobb - 04.11.2024
For akkurat en uke siden klubbet dommer Wenche Arntzen for siste gang. Både siktede og de fornærmede fikk holde sine siste apeller, og nå venter hele nasjonen på hva som blir sluttdommen.
Etter å ha fulgt saken i løpet av disse ukene er det mange som har delte meningen om siktedes utilregnelige status. Jeg kan på en måte skjønne karakteristikken. Anders Behring Breivik virker å ha en en oppfattelsesevne og en virkelighetsoppfatning utenom det vanlige og det sosialt aksepterte, mildt sagt. Han er vannvittig slu og listig. Samtidig har han vist en mangel på historisk kunnskap, common sense og empati, og en skrantende logikk som rett og slett er skremmende.
Breivik, “geniet” som i flere år planla angrepet foran nesen på oss alle holdes tilbake av sin egen idioti og arroganse. Han er ikke bare en samfunnsfiende, men også sin verste fiende. I sin siste og virkelighetsforskrudde appell gikk han ut med en “delt statsløsning” hvor man kunne dele Norge mellom de som kunne tenke seg å bo i et kulturmarxistisk multikulturalisme, og de som ikke ville. Samtidig blandet han inn tv-serien Sex and the City og Melodi Grand Prix i samme slengen.
Handler om politikken
Tilsammen har man brukt hundretusener og milloner av skattebetalernes penger på å fastslå om denne morderen er tilregnelig eller ei, og kan dømmes etter den “normale” straffeloven. Alternativet er livstidssperring på psykiatrisk isolat resten av livet.
Kritikken mot en overpsykiatrisering av rettssaken har jeg full forståelse for. Til tider ser jeg at rettsapparatet har hatt en tendens til overfokusere på Breiviks mentale helse. En taktikk som jeg tror siktede ønsket seg, selv om han i siste instans insisterer på å bli tilregnelig- og regnet blant kommende generasjoner av ekstremister som en martyr.
For det er nemlig hele poenget. En ting er ABBs forskrudde virkelighetssyn, en annen ting er konsekvensene hans politiske syn fikk for alle som gikk bort 22. juli. Slik som VGs nyhetssjef Øystein Melli uttalte like etter siste rettsprosedyre, så handler dette om at siktede “har fått gjøre saken til sitt eget politiske korstog”.
En dom vi “alle” kan enes om
Breivik er ikke utilregnelig, og hans gjerning er ikke en gal manns verk. Han viser tendenser til narcissisme, scizofreni og i det hele tatt til å være en plaget sjel. Samtidig fritar ikke dette ham for det grove moralske og politiske ansvaret for det han gjennomførte denne tragiske datoen, og som han forhåpentligvis vil dømmes for. Ene og alene med bakgrunn i ondskapen, sluheten, det ekle taktikkeriet og menneskefiendtligheten han viste i gjerningens øyeblikk, minutter og timer.
Å tilkjenne ham kun et psykiatrisk ansvar vil være et skam for de etterlate og for resten av samfunnet som ikke deler hans ekstreme synspunkter og vilje til voldsbruk. Som heldigvis er en klar majoritet av befolkningen, uavhengig av partipolitisk standpunkt.
Først og fremst handler dette om rettferdig maktutøvelse, selv for et Norge så innsnevret i sin statssanksjonerte pasifisme at man tror man kan synge terrorismen og ekstremismen i søvne. I hvilket som helst annet land ville en ABB møtt langt tøffere behandling, mens her blir han behandlet som et stakkarslig psykiatrisk pasient. Nei, som samfunn er vi nødt en gang for alle å vise styrke og statuere et eksempel om at ekstremisme, om det er et hvitt, svart, rødt, blått eller brunt menneske som står bak, vil aldri og kommer aldri til å lønne seg i Norge.
