- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
Bombeangrepet utenfor Regjeringskvartalet og skytemassakren på Utøya gjorde en kjølig sommerfredag til en av Norgeshistoriens mest tragiske dager. Flere hundre sto igjen som etterlatte, og 77 mennesker, de fleste svært unge, vil aldri komme tilbake. Et nytt norskt ”vi” sørget sammen og marsjerte med roser for å si ifra til den ansvarlige bak angrepet at hatideologien han står for ikke er representativ for flertallet av den norske befolkningen.
Selv husker jeg hele opplevelsen som nærmest surrealistisk. Noe som jeg trodde aldri kunne skje i Norge, men som jeg fryktet. I likhet med det samme flertallet som i dagene etter marsjerte under rosene tenkte jeg også at det var enkelte med en viss gud og en viss farge på hud som sto bak. Fordi gjennom utenrikspolitikken som føres, gjennom å være med på å bombe Libya og krige i Afghanistan, har Norge skaffet seg fiender. Jeg tenkte og fryktet at det var et tidsspørsmål før det som hadde skjedd i London, New York og Madrid kunne skje her. Og at det ville vanskelig å se ”annerledes” ut, hvis den som sto bak et slikt angrep var selv ”annerledes”.
“Han var jo hvit”
En fredagskveld som skulle tilbringes på standa, til hygge og avslapning, endte i stedet opp som en slags personlig unntakstilstand. En følelse jeg ikke hadde opplevd siden flukten til Norge. Facebook-meldinger strømmet inn, telefonsamtaler tatt for å berolige mine nærmeste. Og så handlet resten av dagen om å være mest mulig proff og dokumentere hva som skjedde.
Kaoset og utryggheten den dagen var til å ta og føle på. ”Fienden” var fortsatt usynlig og gatene nærmest Regjeringskvartalet et glasshav. Under all forvirringen begynner de første rapportene om skytingen på Utøya. Jeg tenker først at dette er gjengjeldelse for det som hadde skjedd. Senere kommer det frem hvem gjerningsmannen var. En norsk, en lutheraner som så ut som hvilken som helst partygutt fra vestkanten, hvis dere lesere skjønner ”båssettingen”.
Så kom den kollektive sorgen og smerten. Slagordet OsLOVE, roser og hjerter på t-skjorter. Jeg husker tristessen, helikopterne og at de kommersielle radiokanalene spilte Maria Menas ”Mitt lille land” ad nauseam, men også engasjementet og viljen til å stille seg spørsmålet: hvorfor skjedde dette?
Frontene står steilt
Nå, et år etter sorgen, etter sårslikkingen, er vi som samfunn nødt til å stille oss spørsmålet gang på gang på gang. Regjeringskvartalet er i ferd med å bygges opp igjen, Utøya vil også reise seg som en Fugl Føniks og ta imot nye kull med idealistiske ungdommer. Men 22. juli forblir ikke bare et historisk faktum, men en konkret realitet som vil prege det norske samfunnet og det politiske liv i mange år. Og enkelte sår vil ta lengre tid å gro.
Jeg, og sikkert mange andre står med mange ubesvarte spørsmål på hvordan vi skal få det mangfoldige og (som Ny Tid-redaktør Dag Herbjørnsrud har beskrevet) norske uenighetsfelleskapet til å funke. Hvordan kan vi leve sammen på tvers av meningsforskjeller om kultur, integrering, identitet og religionens plass i samfunnet, bare for å nevne noen.
Jeg skulle ønske jeg kunne vært mer optimistisk, og hengi meg til den kollektive følelsen blant de tusener som ertet Breivik med sangen han hatet, og som min generasjon alltid har fobundet med Barne-TV. Men det er vanskelig. For etter 22. juli lovet man mer åpenhet og mer samhold. I stedet har vi fått like steile (eller kanskje steilere) politiske fronter i kampen om det mangfoldige Norge og mer maktbruk. SIANister åpner lokalradio i Rogaland, ekstreme islamister ser sitt snitt til å true folkevalgte politikere og beboere på Årvoll skyter raketter mot romfolkets leir. Statsansatte som ble indirekte rammet i Regjeringskvartalet har fått munnkurv fra sine overordnende om å ikke uttale seg om den dårlige sikkerheten før terrorangrepet. Og så har vi ulike samfunnsdebattanter og påvirkningsagenter som vil bruke og misbruke datoen til egne politiserte formål. Språkbruken på nett, som en del av den offentlige debatten, er også grovere enn på lenge.
Når enkelte sier at det som skjedde var et brudd med det gamle, fredelige og ”uskyldige” Norge, så må jeg si meg enig. Uenighetsfelleskapets fare ligger nettopp i at det kan bli for rått og for tatt ut av kontekst. Kanskje vil vi aldri oppleve å komme tilbake til det landet vi hadde før 22. juli, men det viktigste er å lære. Og slik ståa er nå, har det norske samfunnet sovet i timen og glemt hjemmeleksen.
