Foto: Virgorama
- En flerkulturell miljøpolitiker - 31.01.2013
- Ser lyst på den flerkulturelle fremtiden - 08.01.2013
- Ny, “vitenskapelig” Koran-oversettelse - 05.01.2013
Ingen trenger å anstrenge seg for å fortelle meg hva som er en riktig og en uriktig måte å protestere på. Det er noe unaturlig, diskriminerende og arrogant ved de bedreviterne som så ivrig ønsker å fortelle andre hvordan de bør og skal reagere for at det skal være riktig og ta seg pent ut. Realiteten er at de aller fleste som reagerer på filmhetsingen, gjør det i siviliserte former, men pent kledde mennesker som går sammen på rekke og rad, eller skribenter som gjennomskuer den vestlige dobbeltmoralen gang på gang, er dårlig nyhetsstoff og tar seg ikke godt ut på tabloidavisenes førsteside. Det som derimot slår an, er sinte, unge, skjeggete menn.
Gjør som jeg vil
Jeg protesterer ikke fordi min tro er avhengig av det, men fordi jeg føler en vilje til å gjøre det. En vilje som henter motivasjon fra det faktum at framstillingen er oppspinn uten fnugg av sannhet. Protesten er viktig for å markere at det ikke er greit med hva som helst. Løgn skal ikke la stå ubesvart. Påfunnet er i sin helhet et grovt overtramp på min rett til å ha min tro i fred uten frykt for denne typen lavmål.
Mange vil kanskje bruke anledningen, nok en gang, til å fyre løs på muslimene. At de må beherske seg og bla bla bla. Dette er en hersketeknikk som ikke imponerer muslimer i ikke-muslimske land. De er immune for retorikk av typen ”det er greit å ytre seg, bare du ytrer det jeg vil du skal ytre”. Jeg og mange med gir blaffen i hva dobbeltmoralistene tror eller vil tro om meg og mitt reaksjonsmønster. Rett og slett blaffen!Men litt beroligelse skal bli: Mitt forbilde har sagt at blekket fra en penn er helligere enn en martyrs blod.
Videre er det uheldig at filmprotestene gjøres utelukkende til et muslimsk anliggende. Som samfunn burde vi sveiset oss sammen under parolen om at det fortsatt finnes grenser og at alt ikke er aksepterbart. Det som er synd er at det kontinuerlige negative mediefokuset på islam fører til at mange folk er likegyldige til filmprovokasjonen fordi mediene gir et bildet av muslimene som en gruppe som stadig krever noe. Spør du en muslim vil vedkommende si at han stadig føler seg mer og mer presset inn i et hjørne, og at alt vedkommende foretar seg blir framstilt som galt og irrasjonelt. Dette er en uheldig utvikling, når noen folk føler seg fullstendig neglisjert av samfunnet og i samfunnsdebatten vil de til slutt gi blaffen i mer og mer. Følelsen av å bli urettferdig behandlet og hetset gang på gang med ytringsfriheten som skalkeskjul kan på et eller annet tidspunkt få konsekvenser vi ikke ønsker. Dette er verken ukjent eller nytt. Da er det viktig at mediene ikke lar seg bli tatt til inntekt for opportunister og populister som ønsker å demonisere muslimer. De bør opptre nyansert og så langt det lar seg gjøre upartisk. De bør vise mer bredde i dekningen sin, og unngå å gi mikroskopiske grupper astronomiske overskrifter kun fordi det antagelig vil selge bedre. En slik ansvarlig opptreden kan ikke undervurderes og kan være avgjørende for å unngå kaotiske tilstander på gatene. I motsatt fall er det lite som kan rettes opp når skaden først er et faktum.
Demonstrasjoner med vold
Flere medier har slått stort opp bilder av sinte, skjeggete menn som raserer gatene i andre deler av verden. Det er ikke en representativ framstilling. Realiteten er at de aller fleste som er imot filmprovokasjonen, uttrykker sin skepsis på en høyst sivilisert måte. Med oppgitthet. Imidlertid har nok de landene hvor mobben har vært tydeligst mye å være sinte for. Dette er land som enten er okkupert av Vesten med USA i spissen, eller land hvor det inntil nylig satt en maskot av en diktator med mer eller mindre vestlig velsignelse. Det er også vanskelig å forklare afghanerne etter århundrer med ikke-muslimsk okkupasjon og amerikanske soldaters massebrenning av koraner at de må skille mellom staten USA og filmmakerne. At over åtti prosent av afghanerne aldri har hørt om 11. september slik vi kjenner den, gjør saken heller ikke lettere.
Feige filmfjols
For meg er filmmakerne ynkelige, feige skapninger. Mobbing, hetsing og latterliggjøring forekommer når en går tom for saklige argumenter. For meg er filmen et soleklart bevis på at islamhaterne ikke har noe fornuftig å komme med. De er nødt til å bruke ytringsfriheten som skalkeskjul for sine islamfiendtlige holdninger som ikke har grobunn i virkeligheten. De som mener at enhver demonstrasjon og markering, tjener filmstuntet, er jeg uenig med. Det er som om en ikke skal ta avstand fra naziholdninger i frykt for at nazismen skal spre seg. Den kjøper jeg ikke.
Hvorfor krenkende?
Hvorfor jeg synes filmen er krenkende? Mannen som karikeres og dens personlighet er forsøkt tåkelagt med ensidig negativ omtale er den som tilga alle sine fiender. Dagen da han med sine følgesvenner inntok Mekka som seierherre i år 630, trodde Mekkas ikke-muslimer at de visste hva som ventet dem. De holdt pusten, og deres redsel og frykt var til å ta og føle på. Ifølge tradisjonen var det ikke tvil om hva en seierherre ville gjøre med sine argeste fiender. Men denne mannen gjorde noe annet. Han ga dem alle amnesti. Han ba en etiopisk slave ved navn Bilal stille seg på taket av Kabaen. Kabaen var det aller helligste både for muslimer og ikke-muslimer på den tiden. Han som engang alltid hadde måttet være påpasselig med å ikke rage høyere enn sin herre, hadde nå Kabaen for sine føtter.
Det var en sterk poengtering av at frihet, likhet og tilgivelse er for alle. Ingen skal krenkes. Det er dette jeg vil markere. Jeg protesterer mot framstillingen av Mohammed i filmen ”Innocence of Muslims”. Den yter ikke hans person rettferdighet.
