Foto: Fanney Antonsdóttir
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
I følge en artikkel i The Island i Sri Lanka er det snakk om ca 60 barn som er fratatt foreldre, og i følge tall fra den srilankiske ambassaden i Oslo er det snakk om ca 30 foreldrepar som har søkt om bistand. De mener foreldre ble fratatt omsorgsretten på feil grunnlag eller at barnevernet har reagert strengere enn nødvendig.
Jeg har fått noen enkeltsaker på bordet hvor foreldre har løst oss fra taushetsplikten. Jeg har lest gjennom blant annet vedtak i barnevernet og andre dokumenter i sakene. Det gjennomgående er at fysisk avstraffelse er bakgrunnen for omsorgsovertakelsen.
En av sakene handler om et par i Honningsvåg i nord som har tre barn hvorav en gutt og to jenter. Barnehagen meldte om merker på kroppen hos et av barna og sendte bekymringsmelding til barnevernet. Etter legeundersøkelse fattet barnevernet akuttvedtak om å overta omsorgen for alle tre barna. Foreldrene ble politianmeldt. Moren tilstår å ha slått barnet ved tre anledninger for å avverge farlige situasjoner som å få barnet vekk fra for eksempel strykejern. Det finnes ikke bevis for at merker på kroppen kommer fra avstraffelse, og retten frikjenner moren for dette.
Mitt inntrykk er at barnevernet, når de først reagerer, så reagerer de for strengt.
Retten skriver «De tre forhold retten finner bevisst i tilstrekkelig grad oppfyller ikke kravene i straffeloven §219. Etter denne bestemmelsen er det vilkår at fornærmede har vært utsatt for grov eller gjenntatt mishandling. Fornærmede har vært utsatt for gjentatte voldshandlinger, men disse kan ikke karakteriseres som grove, og har ikke karakter av mishandling».
Svart-hvitt reaksjon
Likevel velger barnevernet å ta fra foreldrene alle de tre barna. Etter å ha sett all dokumentasjon er jeg enig med Øst-Finnmark tingrett som mener voldshandlingene ikke er å anse som mishandling eller at de er grove. Moren prøvde jo avverge at sønnen kom til skade og reagerte deretter. Jeg vurderer det slik at barnevernet har overreagert når de velger å skille foreldre og barn. Her kunne de fint satt i gang tiltak i hjemme for å forbedre situasjonen. Og det var slett ikke grunnlag for å skille alle tre barn fra foreldre. Og enda mer kritikkverdig er det at barna ble plassert i tre ulike fosterhjem slik at også søsknene ble skilt fra hverandre.
Mitt inntrykk er at barnevernet, når de først reagerer, så reagerer de for strengt. Om dette er noe som er gjennomgående blant innvandrerbarn, er vanskelig å si. Tatt i betraktning at både polakker, somaliere og tamiler kollektivt demonstrerer, roper om varsko så må det ringe en bjelle hos politikere. Det er noe galt med systemet.
Tar feil om modusfamilie
Tradisjonelt i Norge ser barnevernet etter «modus foreldre» som mishandler eller utsetter barn for omsorgssvikt. Et av indikatorene kan være vold. Forelder som bruker vold kan selv ha problemer med mestring av aggresjon, ha psykiske problemer, arbeidsledighet osv.
Minst 90 prosent av tamilske foreldre bruker fysisk avstraffelse av barna. Også i Norge. Dette går på tvers av sosiale lag og utdanning. De ressurssterke foreldre argumenterer at det er bedre med en kortvarig fysisk avstraffelse enn en psykisk tortur hvor barn blir låst inne på en kott eller rom. Dette tar barn mer skade av, argumenterer de.
Norsk lov forbyr fysisk avstraffelse. Likevel velger enkelte innvandrerforeldre fysisk avstraffelse som en bevisst strategi i oppdragelsen. Det kan være fordi de selv har vokst opp med slik avstraffelse og kanskje ikke vet at det er forbudt Norge. Når man vurderer foreldrenes omsorgsevne må barnevernet vurdere familiesituasjonen som helhet, og ikke bare løpe og frata barna foreldrene sine så fort en far eller mor har dasket til barnet. For at noe skal defineres som mishandling må det være av slik art og grad at den hindrer barnets normale utvikling. Barnevernsansatte må bruke rettsapparatet for å straffe foreldre i tilfeller der de har utøvet fysisk avstraffelse. Men for å skille foreldre og barn må det stilles mye høyere terskel enn det er i dag. Jeg sitter med et inntrykk av at barnevernet vurderer innvandrerforeldre som dårlige foreldre fordi de snakker dårlig norsk, fremstår som ikke-integrerte eller gjør andre valg i oppdragelsen enn det barnevernsarbeideren er vant til.
Klagemuligheter
I dag er det kommunen som fatter vedtak i barnevernssaken, og en klage behandles av fylkesmannen. Det eksisterer ingen nasjonal klageinstans, og dermed er er det fare for at fylkesmennene behandler klagene forskjellig.
Vi holder på å få et tillitsproblem til barnevernet. Når hele grupper i samfunnet smalet viser mistillit så er dette en tendens som myndighetene må ta på alvor.
