Foto: Fanney Antonsdottir
- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Inga Marte Thorkildsen og kunnskapsminister Kristin Halvorsen la nylig fram melding til Stortinget om regjeringens integreringspolitikk. Regjeringen ønsket å lage en «helhetlig integreringspolitikk» og tok for seg de viktigste områdene som levekår, deltakelse, arbeid, helse, diskriminering, barn, oppvekst og familie. Integreringsmelding ønsker være helhetlig, men overlater viktige områder til andre departementer på grunn av sektoransvar-prinsippet, og dermed blir den ikke helhetlig likevel.
Toveisprosess
Ifølge meldingen er integrering er prosess som omfatter både de som bor her fra før, og de som flytter til landet. Store deler av meldingen handler om plikter, rettigheter og muligheter for innvandrere. Men den sier lite om hvordan majoritetsbefolkningen skal tilpasse det nye mangfoldet.
Det er lite konkret om hvor langt regjeringen vil gå i å tilrettelegge for at barn kan lære morsmål.
«Barnehagen skal støtte barns bruk av morsmålet, og samtidig arbeide aktivt for å fremme barns norskspråklige kompetanse», heter det. Hvordan dette skal oppnås i praksis, sies det lite om. For eksempel har bydelene i Oslo opplevd kutt etter kutt, og fokuset på morsmål har vært totalt fraværende.
De store visjonene, tankene og nytenkning om integrering er fraværende. Det er ikke foreslått en eneste tiltak mot islamofobi.
Det er ingen tvil om at nye innbyggere må tilpasse seg samfunnet de kommer til og ta del i arbeids- og samfunnslivet. Og det holder ikke at de som allerede bor i Norge anerkjenner og forholder seg til at befolkningen endres og blir mer mangfoldig. Majoritetsbefolkningen må også tilpasse seg etter internasjonale konvensjoner og menneskerettighetene. Dette gjelder for eksmpel retten til religionsutøvelse og barnas rettigheter i asylsaker.
Tilhørighet
Integreringspolitikken skal legge til rette for at alle som bor i Norge opplever å høre til og tar del i det norske fellesskapet. Unge med innvandrerbakgrunn snakker bra norsk, får utdannelse og jobb. Men hvor mye tilhørighet føler de til Norge? En leverkårsundersøkelse fra 2008 viser at kun én av fire unge med innvandrerbakgrunn oppgir at de har ”stor samhørighet med Norge som land.” Det er samme andelen som foreldregenerasjonen. Rundt halvparten av de spurte har opplevd rasisme og diskriminering i arbeidsmarkedet, utelivet, boligmarkedet og i samfunnet forøvrig.
Det er ikke foreslått et eneste tiltak mot islamofobi. Eurabia-frykten sprer seg, høyereradikalisme øker, frykt for at muslimene skal overta Europa, politikerforakt, forestilling om at muslimene er styrt av en hatefull gud, forestillinger om den seksualiserte mannen og om lite integreringsvillige muslimer er hverdagskost på nettdebatter. Med bakgrunn i dette fikk vi en massedrapsmann i fjor. Det er hårreisende at regjeringen overser dette fullstendig i en integreringsmelding.
Mangler de store grepene
Barne- og likestillingsdepartementet har ikke våget ta noen sjanser, og utgir seg ikke på noen prøveprosjekter, pionerprosjekter eller de store grepene som kunne fungert som katalysatorer for raskere integrering. De store visjonene, tankene og nytenkning om integrering er fraværende. Anonyme jobbsøknader, kvotering, raskere godkjenning av utenlandsk utdanning, nye møteplasser mellom nye som kommer til Norge og dem som bor her fra før er bare noen eksempler på tiltak som det er verdt å vurdere. Departementet har vært utsatt for mye mediefokus og hatt ustabilitet på grunn av uro rundt tidligere statsråd Audun Lysbakken. Dette kan forklare hvorfor den nye ministeren ikke har våget seg på eksperimentelle tiltak.
Det er dessuten satt av lite penger til de få nye tiltakene som foreslås. Regjeringen foreslår blant annet en nasjonal uke for mangfold og flerkultur, men det er kun satt av 400 000 kroner. Det er heller ikke myndighetene selv som skal koordinere markeringen, slik som med Stemmerettsjubileet. Uken er overlatt til én bestemt frivillig organisasjon, nemlig Røde Kors. Vi får bare krysse fingre for at ministeren ikke gjør den samme feilen som Lysbakken gjorde, nemlig å tildele penger uten å lyse ut offentlig, slik at alle kan søke på samme vilkår.
