Foto: Flickr.com
- Utenlandske lastebilsjåfører får Vegvesen-app på engelsk - 22.12.2024
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
Sitaten over husker jeg fra Jerry Springer, god gammeldags søppel-tv fra de amerikanske talkshowenes verden. Programmet handlet om folk med ulike seksuelle fetisjer, og denne mannen, en middelaldrende svart og overvektig mann kledd fra topp til tå i lakk og lær, var en av gjestene.
Nå spør du kanskje hvorfor undertegnede i huleste siterte noe så outrert. Enkelt og greit fordi det handler om opplevelsen et menneske har når han/hun ufrivillig, men helt uunngåelig puttes i så mange ulike båser.
Utbredt identitetspolitikk
I et grunnleggende multikulturelt samfunn som USA, med alle de blandinger som har skjedd de siste par hundreårene er såkalte “multiminoriteter” helt vanlige. Opptil ni millioner amerikanere oppga å være “multiracial“, altså at de tilhører ulike etniske opprinnelser samtidig, under den siste folketellingen, avholdt i 2010.
Å være fysisk svak og feminin mann i en latinsk machokultur, eller homo eller lesbisk muslim går ofte ikke greit.
Noe annet som er spesielt i USA, er det sterke innslaget av identitetspolitikk. “Stolthet” er ikke bare en abstrakt størrelse, men også noe som konkretiserer seg i organisasjonsarbeid og politisk lobbyvirksomhet. Enkelte offentlige biblioteker på steder med en stort innslag av latinamerikanere har tospråklig informasjon på spansk og engelsk. Og det finnes foreninger med spesiell vekt på asiaters situasjon.
Her hjemme er vi ennå langt unna slike sammenligninger. Noe av det nærmeste vi kommer, er interesseorganisasjonene for de ulike etniske gruppene. I tillegg har identitetspolitikken et helt annet omfang i et Norge. Her er alle tiltak sentraliserte, og det meste av initiativet på dette feltet hviler på staten fremfor individene og enkeltorganisasjonene.
Tveegget sverd
Samtidig som det ligger en individuell stolthet i å tilhøre et bestemt miljø, være det seg grunnet etnisitet, legning eller religion, så er dette også et tveegget sverd. Båser under båser, hatter under hatter. Å være minoritet under en minoritet, kan også føre til frustrasjon og til situasjoner hvor man ikke bare forskjellsbehandles av majoriteten, men også blant sine egne.
Å være fysisk svak og feminin mann i en latinsk machokultur, eller å være homo eller lesbisk muslim er blant eksemplene på at dette ofte ikke går greit. I disse tider har også Utrop vært samarbeidspartner for filmfestivalen Handy, Norgeshistoriens første filmfestival som har fokusert på flerkulturelle funksjonshemmede barns situasjon, en lite omtalt og underrapportert mangedobbel minoritetsgruppe. Min mening er at slike intiativer er et viktig verktøy for å endre tabuforestillingene i minoritetsmiljøer om sykdom og funksjonshemming.
Respekt for annerledeshet
Gjennom mange års journalistisk arbeid for Utrop har jeg fått sjansen til, eller rettere sagt privilegiet, å møte spennende, reflekterte og mangfoldige mennesker. Folk som både strever og takler sine egne identiteter og de “indre demonene” som de påføres av et samfunn, i enkeltes misforståtte iver for at folk skal være mest mulig “normale”.
Vi må ha i mente folk som den “feite svarte lærhomsen”. Ikke bare fordi de stiller opp i tv-show og brutalt ærlig forteller verden at “her er jeg, ta meg som jeg er”, men fordi dette handler om å kunne leve i et fellesskap hvor vi kan respektere hverandres forskjeller.
Ikke før man har brakt seg selv ut av skam, inn i varmen og har opparbeidet seg selv en stolthet i møtet med normalitetskrav fra flere kanter, vil dette være mulig.
