- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
Johnsrud har skrevet vanskelige saker i løpet av sin journalistkarriere, både om tungt kriminelle miljøer og ultrareligiøse og antidemokratiske islamistmiljøer. Hun har opplevd å få huset sitt skutt og få voldstrusler på e-post. Til de personene som hun intervjuet i gruppen Profetens Ummah ga hun sitatsjekk og tilsvarsrett. Likevel har de oppført seg som en gjeng bøller. “Gjør som vi sier, ellers..”-tankegangen har sterkt og beklagelig preget denne saken.
Måten Ummah har håndtert denne saken bærer preg av lite kjennskap om norske forhold, og om at det faktisk finnes relativ god pressefrihet i dette landet. I andre steder hadde grupper som denne knapt ha fått lov til å komme til orde. En ting er å ha ukorrekte, ytterliggående og absolutte meninger. I seg selv kan dette ikke kvalifisere til å bli utestengt av mediene. En fri og uavhengig presse er jo tross alt til for samfunnskritikk og samfunnsdebatt. Å la grupper som Profetens Ummah komme til orde, men samtidig også bli konfrontert for sitt syn, er riktig måte å gjøre dette på. At de ikke likte måten å bli fremvist på, som de ekstremistene de virkelig er, er deres sak. Johnsrud eller andre journalister kan ikke kosmetisk rette på dette. For da vil de faktisk ikke gjøre jobben sin
Antidemokratiske
Harald Stanghelle, politisk redaktør i Aftenposten påpekte nylig på kommentarplass om at kreftene som vil true journalister til forsiktighet og taushet, er antidemokratiske i sin natur.
– Trusler mot journalister er et angrep på selve ytringsfriheten. Slik blir de også et angrep på oss alle, var han klare syn på saken.
Ofte har jeg merket at grupper som overnevnte sees på som “tullete ungdommer” og “opprørske guttevalper” som er ute etter å protestere og provosere storsamfunnet. En slik avfeiing skjønner jeg. Samtidig må man innse at virkemidlene som disse ekstremister bruker vitner om et absoluttistisk syn med lite respekt for demokratiet. Slike grupper må gis nok oppmerksomhet slik at de ikke går ubemerket hen i samfunnet. Samtidig ligger det et viktig moment i at ekstremister vil bruke den lovlige ytringsfriheten aktivt nettopp for å avskaffe denne, og for at kun deres syn skal gjelde.
Tåle det utålelige?
Johnsrud har gjort det riktige. Hun har ikke gitt ekstremistene lillefingeren slik at de kan ta hele hånden. Og hun har stått med rak rygg gjennom hele denne stormen. I seg selv er dette mer enn nok for å vinne Fritt Ords Honnør.
For, ikke minst, handler dette om reglene “vi” som samfunn skal fastsette i den offentlige debatten. Skal vi tåle det utålelige når det gjelder pressefriheten? I dag er det kanskje kriminelle og politiske og religiøse ekstremister som står for truslene, men hva med om 20-30-40 år? Skal vi da være på nivå med land vi ikke vil sammenligne oss med, hvor skrupelløse forretningsfolk og andre myndighetspersoner får lov til å holde på som de vil?
Årets vinner har av de overnevnte årsakene sendt en viktig stoppmelding. Kort, klart og konsist, som det heter på det pressefaglige språket. For kanskje er dette tidenes viktigste og mest symbolske Fritt Ord-kåring.
Gratulerer Nina!
