Foto: Claudio Castello
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
La det gå. Årets siste kommentar blir en advarende pekefinger, om enn godmodig. Jeg vil dessverre vie oppmerksomhet til enkelte som har vokst i blant oss, men også premiere de som har stått iherdig på for at ytterliggående standpunkter, uansett navnet og fargen på personen som står bak disse, skal bli konfrontert.
21 som fortjent
Endringene som foregår i Norge akkurat nå er kanskje blant de mest radikale som foregår i historien. Aldri før har så mange kulturer, farger, levemåter og religioner funnet veien sammen i et land som for bare noe få generasjoner siden var en av Europas mest monokulturelle. Slike endringer engasjerer, skaper debatt og følelser, og en smule savn hos de som ikke finner seg til rette i denne nye norske virkeligheten.
En av disse ble en regnfull augustmorgen dømt til den strengeste lovstraff Norge kan gi for de konkrete voldshandlingene mot stat og samfunn den 22. juli 2011. Sirkuset og de mange millionene som ble brukt for fengsling og domfellelse kom som forventet. Anders Behring Breivik sitter nå bak lås og slå. Hans navn er glemt av rikspressen, men tankegodset henger ennå som en skygge. Han og hans meningsfeller får også stadig mer støtte i et Europa preget av økonomisk krise og hvor mange føler seg forlatt av den regjerende politiske klassen.
Krise som vindmølle
I krisens Europa får både hans meningsfeller, og andre intolerante talspersoner, stadig mer støtte og terreng blant befolkningen. Jakten på den sterke lederen, som kan løse alle problemene, er urovekkende lik sist gang den vestlige industrialiserte verden var i en liknende krisescenario på 30-tallet. Alle vet hvordan det gikk.
Og da er det viktig å ha stemmer som kommer med en stoppmelding. Slike som kulturminister Hadia Tajik. Vår første norsk-pakistanske statsråd sto side om side med norske jøder under 70-årsmarkeringen av deportasjonene under annen verdenskrig og advarte om faren for en gjentakelse. Et sterkt signal. For samtidig viste andre sin historieløshet, og oppfordret via Facebook om en ny Hitler-dusj over jødene mens de verste rakettangrepene forgikk i Gaza.
Krisen har allerede krevd sine ofre. I Ungarn har den sittende regjering innført den kanskje mest autoritære grunnloven i Europa siden kommunismens endelikt. I Hellas har det høyreekstreme Gyldent Daggry blitt landets fjerde største parti og driver mathjelp kun for de som viser et gresk identitetskort. Ellers rundt om i kontinentet er situasjonen for svake grupper, blant annet udokumenterte migranter og romfolk, blitt verre enn noensinne.
Utenforsamfunnet
Radikaliserings- og polariseringsprosessen som foregår blant mange i Norge bærer vitne om at stadig flere faller utenfor, selv i øy av velstand midt i verdensomspennende økonomisk krise. I seg er dette svært bekymringsfullt, og den regjerende politiske klassen kan ikke lenger sitte og se på at stadig flere faller fra. Sålangt har responsen vært alt annet enn betryggende, og avstanden mellom de som har, og de som ikke har bare øker og øker.
I 2012 har det vært mange som føler at samfunnet oppleves som oppløst på mange måter, og at identitet og religion er noen av de få faste holdepunkter igjen. I dette “utenforsamfunnet” gir slikt grobunn for at intolerante, enten de er Vigrid-folk eller radikale imamer, får spre sine tanker som gift blant våre yngste og mest påvirkelige. Resultatet ser vi. Ummah´er og NDL-folk som har fått stor offentlig oppmerksomhet. Kanskje mer enn de fortjener, mener enkelte. Men på den andre siden, hvis de ikke tas på alvor, og hvis samfunnet velger apati fremfor standhaftig motdialog, kan risikoen bli at slike grupper vokser seg sterkere.
Valgår midt under verdenskrise
Året som kommer blir avgjørende for den delen av verden som opplever krisen. Vår egen statsminister har varslet om at flere i Norge vil oppleve denne. Et ærlig utspill, og kanskje en innrømmelse av det forekommende nederlaget som jeg tror de rødgrønne vil oppleve i det kommende valgåret. Sålangt har han og de rødgrønne manøvrert Norge godt i usikre globale farvann. Så gjenstår det å se om Solberg, Skei Grande og de andre på borgerlig side kan gjøre en like god jobb.
Her er det uansett viktig for alle partier og politiske krefter å vise ansvar, uansett forskjeller i standpunkter. Temperatur er lov, debatt en selvfølge, men også anstendighet. For det er denne som kjennetegner, og som binder vårt nåværende demokrati. For selv om de ekstreme, radikale og ytterliggående bjeffer høyt om utestengelse, jødedusjing og utrydding av romfolk, så kan vi som samfunn sørge for at det blir stadig færre av disse.
Integrering, pisk og gulrot
Selv husker jeg for en tid siden, i kjølvannet av 22. juli-angrepene, en samtale med Ny Tids redaktør Dag Herbjørnsrud. Han påpekte under samtalen at “unge sinte menn” ville bli Norges største integreringsutfordring. Og sant som det viser seg er mange av disse, som truer meddebattanter på Facebook, som sender anonyme drapstrusler og som skriker høyt om hellig krig utenfor USAs ambassade, unge, mistilpassede og menn. Samfunnet, og ikke minst det politiske etablissementet, kan ikke lenger vende det døve øret til. Vi som samfunn må lytte, men også konfrontere. Vi må tørre å gi både pisk og gulrot. Vi må tørre å ha nok ytringsfrihet til å la folk lage omstridte filmer, men ytringsansvar nok til å si ifra når den samme filmen kan oppfattes som hets.
Vi må, som dikteren Arnulf Øverland, påpekte for mange år siden, “ikke tåle den urett som ikke rammer oss selv”. Først da har vi tatt samfunnet tilbake og vist mørkemenn av alle farger hvor skapet skal stå.
