Foto: flickr.com
- Ileni kan få årets Frivillighetspris - 21.11.2024
- Canada hevder å ha avverget iransk drapsplan mot eksminister - 20.11.2024
- Norsk-pakistansk Oslo-jente finalist i Barnas Tale - 20.11.2024
Statistisk sentralbyrå (SSB) fram medlemstatistikken for tros- og livssynssamfunn utenfor Den norske kirke. Tallene viser en eksplosiv økning. Siden 2006 har det samlede medlemstallet økt fra 384.000 til 511.000, noe som er en økning fra 8,3 (2004) til 10,2 prosent av befolkningen i 2011.
Tallene viser at det er den katolske kirken som står for det meste av veksten. I 2011 fikk de rundt 19.000 nye medlemmer. blant annet grunnet innvandring fra Øst-Europa, aktiv medlemsverving og automatisk oppføring av alle som er døpt i en katolsk kirke i utlandet som medlemmer.
Vanskelig historisk arv
Det blir tydelig når man bytter ut snikislamisering med “snikkatolisering” at slike argumenter faller på sin egen urimelighet.
Frem til 1537, da Norge vedtok å si ja til reformasjonen og nei til Rom, var pavekirkens katolisisme den offisielle statsreligionen i Norge. Overgangen til den nye protestantiske troen skjedde først og fremst ut fra kongens og makthavernes økonomiske og politiske interesser.
Katolisismen, eller som beskrevet av samtidskritikerne som “papisteriet”, ble forbudt. Kirkegods ble til konge- og adelgods. Biskoper måtte bøte med livet. Hundreårene som fulgte frem til 1843, og gjeninnføringen av allmenn religionsfrihet i Norge, ble vanskelige. Katolisismen gikk under jorden etter dette, av ren livsnødvendighet.
Ville, “men rette” antagelser
Hva så med våre dager, og spørsmålene enkelte ofte stiller seg om “de som ønsker å overta Norge” via prekestol eller bønnerom?
Utifra premissen om snikislamiseringen av Norge, som flere rikspolitikere har gått gode for, er spørsmålet om samme argument kan brukes når det blir såpass mange innflyttere med katolsk bakgrunn.
Kan det bli ulovlig med abort, kan det bli ulovlig med å gifte seg på nytt kirkelig? Bør man frykte sør-europeiske tilstander med mannsjåvisnisme, og et samfunn hvor kvinner i større grad går tilbake til kjøkkenbenk og barnepass, i tråd med Den Allmektiges vilje? Kan svart metall, en av Norges største kunstneriske eksportvarer, regne med null statsstøtte fra en fremtidig norsk stat, gjennomsyret av katolsk tro, fordi det blir sett på som “fordervet og destruktivt”? Vil kirkene og deres bakfulle munker og prester overta oppgavene til Vinmonopolet?
Slike antagelser høres kanskje helt ville ut. Men i kampen for å hindre det snikkatoliserte Norge er jo dette helt nødvendige spissformuleringer. For, det er jo tross alt de, og ikke muslimene som kommer til å “overta” landet vårt.
Enfold og mangfold
Det blir tydelig når man bytter ut snikislamisering med “snikkatolisering” at slike argumenter faller på sin egen urimelighet, og frykten man først hadde, fremstår som ubegrunnet.
Innenfor katolisismen finner man folk fra ulike verdensdeler, samtidig som det sterke innebygde hierarkiet innad sikrer denne kirken statuset som en “romersk og apostolisk”, med føringer fra Vatikanet overfor geistligheten de troende. Men slik som i andre trosretninger, er det opp til den enkelte hvor gjennomført og slavisk man vil følge “påbudene”.
Enfold, men samtidig mangfold, hvor enn rart det måtte høres ut. Jeg er selv barn av dette paradokset, med barneskoleutdanning fra et lærested som bekjenner seg katolsk tankegods. Men selv der var det også plass for de andre, for dem som ikke bekjente seg som “romersk apostoliske”; for lutheranerne, ateistene, muslimene, hinduene eller jødene.
Kanskje er det dette aspektet man med den såkalte “snikkatolisismen” bør kunne ta med seg. Viljen til å inkludere, til å ta opp de viktige diskusjonene, i seriøs regi, og hvor man ikke bare avfeier motparten som en snik.
