Foto: Raymond M. Kristiansen
Overraskelsen for meg da jeg først kom hit for 20 år siden, var ikke at Norge var et kongerike – og ikke en republikk som Frankrike – eller at landet har en påfallende liten hovedstad, det er jo mange andre monarkier og små hovedsteder i Europa.
Overraskelsen kom da det skulle holdes folkeavstemning om Norges EU-deltakelse. Det oppsto en heftig debatt mellom nei-siden og ja-siden. Debatten sjokkerte meg, ikke fordi det fantes så mange ultranasjonalistiske EU-motstander. Det som sjokkerte meg, var at mine venner, alle tilhengere av solidaritet, nedbygging av kunstige stengsler mellom folk og fri bevegelse over grensene samtidig var nokså hissige motstandere av EU.
Hva har skjedd med dere, spurte jeg dem, dere som mener ingen mennesker er fremmede, at folk er folk uansett opprinnelse, at ingen mennesker er ulovlige? EU, tenkte jeg, hadde jo nettopp til hensikt å fjerne kunstige grenser som har skapt barrierer mellom folkene, og ikke bare det, dere vet veldig godt at disse grensene var bakgrunnen for to av de blodigste og mest umenneskelig krigene i verdenshistorien. Mange millioner døde på grunn av disse grensene, men dere sier dere er mot et felles Europa i dag. Nå forstår jeg ingen ting, sa jeg.
Sterk nasjonalisme
Argumentene jeg fikk i retur var at lille Norge ville miste sin uavhengighet, den europeiske storkapitalen ville overta Norge og Norge ville bli styrt fra Paris og Berlin. Jo, noen av disse argumentene kunne jeg forstå, men hvis man skal få noe, må man også være villig til å gi avkall på noe annet, tenkte jeg.
Det jeg oppdaget, var at nasjonalismen i lille Norge er meget sterk, ikke bare på ytre høyre fløy, men også i arbeiderbevegelsen og på venstresiden i politikken.
Debatt i reprise
Senere har Norge blitt med i mange av EUs ordninger, blant annet gjennom EØS og Schengen, som sikrer fri bevegelse av varer og mennesker. Disse avtalene har gitt Norge tilgang til nødvendig arbeidskraft, det bor over 70 000 polakker i Norge, og muligheten til å avhjelpe noe av arbeidsløsheten i Europa. Men – overraskelse, overraskelse – de samme kreftene som var mot EU i 1994, vil nå avvikle EØS og Schengen. Den samme hissige debatten ble kjørt i reprise da EU fikk fredsprisen.
I dag, når folk spør om jeg bor i Europa, er jeg nødt til å svare nei. Jeg bor ikke i Europa, men i Skandinavia. Og så håper jeg at folk ikke spør om den lange versjonen, den om to nei til Europa, om EØS, Schengen, arbeiderbevegelsen, arbeidsinnvandringen og mye annet.
