Foto: NRK P3
- – En julebok om barns forenende kraft - 24.11.2024
- Sakprosa-Brage til Ayesha Wolasmal - 23.11.2024
- Zahid får stipend fra Vestland fylkeskommune - 22.11.2024
Anledningen var enkel. Vokalist i Plumbo, Lars Erik Blokkhus, utbrøt etter å ha mottatt prisen fra rapduoen Madcon “Vet du hva, når jeg ser på dere to, får låta plutselig et nytt navn – mokkamann. Nei, da..bare kødda”.
Reaksjonene lot seg ikke vente. Blant annet helte gitarist Terje Winterstø Røthing fra Kaizers Orchestra øl i håret til Lars Erik Blokkhus, og Audun Lysbakken, daværende integreringsminister, takket hånlig på Twitter bandet for “tidenes første rasistiske takketale”.
Saken fikk óg en mer kontroversiell vending i og med at bandet skulle konkurrere om å bli Norges bidrag til fjorårets Melodi Grand Prix. Plumbo gikk ikke videre, men fikk sjansen til å vise seg frem etter å ha nærmest bli hudflettet av en hel kultur-Norge. På et tidspunkt virket det som om det kunne være fare for videre TV-eksponering og platekontrakt.
Unnskyldning og blanke ark
Plumbo fikk gjennomgå, ba om unnskyldning, og hele opptrinnet er nå glemt som en teit spøk. Men – ett år etter Mokkamann – kan man se på denne tilgivelsen av det offentlige Norges side som representativt for den vanskelige diskursen mellom nordmenn av alle farger?
Meningene er svært delte. Noen vil si at Plumbo fikk slippe for lett unna og at dette er en direkte følge av nettopp en hardere og råere debatten. Andre vil påpeke at vi som samfunn må vokse opp, gå videre og slutte å være hårsåre. Rett og slett “slutte å se rasisme overalt”.
Vanskeligere å satirisere
Nå et år etter, er det slik at man kan trekke en rød tråd mellom en tullete kommentar på TV og kulturdebatten som nå raser i offentligheten. Hvor lite eller mye “mokkamann” kan man være for å bli fullverdig godtatt som nordmann? Slutter man å være “mokkamann” med en gang man assimilerer seg inn i det norske kulturen? Kan man i det hele tatt kombinere begge?
Fra spøk til revolver. Er det en ting man smertelig, etter min mening, har fått erfare som følge av mokka-skandalen så er det at diskusjonsklimaet har fått en skjerpet tone. En kan ikke lenger i like mye grad som før på en venligsinnet måte dumme ut, spøke med og satirisere med sine medmennesker, ihvertfall når de kommer fra visse verdensdeler. Madcon forlot scenen i protest, og publikum og Twitter-brukere hev seg på en virtuell hylekor. Nettopp fordi man har fått disse nye “hellige kuene”.
Har vi det for greit?
Mokkamann-øyeblikket var for mange et bevis på at man ennå ikke har nådd frem 100% mellom majoritet og minoritet. For mange kanskje et stygt gjensyn med sine interne politisk ukorrekte forestillinger.
Jeg velger å se det på en litt annen måte. Kanskje det hele er et uttrykk av vår egen tilstrekkelighet som samfunn. Jeg tenker både på mokkautspillet og kulturdebattens mest intellektuelt fordervede bidrag. At vi har det så greit og godt at farge blir det eneste man kan fokusere på? Har man kanskje ikke noe bedre å fokusere sin oppmerksomhet på?
Spørsmålet her blir ikke hva man kan ha lært, men om man kan se forbi alle mokkamenn og hellige kuer som står i veien. Lev og la leve.
