- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Det går en politisk kuldebølge over landet. Den må møtes med hjertevarme. Fakkeltoget lørdag kveld var vårt signal mot urett. I vårt land må det aldri bli togstans i kampen for rettferdighet og barmhjertighet. Vi må alltid kjempe for rettferdighet, ikke minst for de svakeste i blant oss, asylbarna.
For de landene som har ratifisert Barnekonvensjonen, slik Norge har gjort i 2003, har plikt til å følge den. Og de som oppdager brudd på barns rettigheter, har plikt til å melde fra. Det er staten som har det øverste ansvar for at alle barn får rettighetene sine.
Det dreier seg om barmhjertighet
Med demonstrasjonen ønsket vi å melde fra til Regjering og Storting. Vi vil ikke lenger tåle at asylbarns rettigheter krenkes. Vi har et samlende budskap: Sørg for i praktisk politikk og i daglig forvaltning at Barnekonvensjonens bud og bestemmelse om barnas beste får avgjørende vekt.
«Vi hører at det er for at rettferdigheten skal skje at vi må sende ut disse barna. Da har vi glemt at barmhjertighet og nåde også hører hjemme i vår rettspraksis.»
Denne gang dreier protestbølgen seg om rett og barmhjertighet for mer enn 500 barn. De står i fare for å bli fordrevet fra et land som også er blitt deres.
Det dreier seg om familier som blir splittet. Hjem som blir ødelagt. Uskyldige barn som får sin fremtid definert av en inhuman asylpolitikk. Som får sin identitet krenket og sine drømmer knust.
Lovgiverens uklarhet
Vi har mange grunner til å være stolte av vår rettsstat. Det internasjonale samfunn har reagert med beundring på vår humane rettspraksis. Men det gjelder ikke vår behandling av asylbarn.
Det er dette den delte dommen fra Høyesterett viser med all tydelighet. Tolkningstvil i Høyesterett viser uklarheten fra lovgivers side.
Stortinget, vår lovgivende myndighet, har feilet. Regjeringen har fusket. Asylbarna betaler prisen. Denutøvende myndighet. Regjeringen, har gitt forvaltningen spillerom til å sjonglere mellom «barns beste» og «innvandringspolitiske hensyn».
Når prinsippene overkjøres
Men prinsippet om barns beste er menneskerett. Og det er norsk lov. Innvandringspolitikk er pragmatikk. Det ene er absolutt, det andre er relativt.
Når det relative og pragmatiske får overkjøre grunnleggende prinsipper og verdier, er vi som folk på gale veier. Når vage innvandringspolitiske hensyn blir viktigere enn menneskerettighetene, undergraves norsk lov.
I et valgår må vi skjerpe verdidebatten og ikke la asyl- og innvandringspolitikken blir diktert av fremmedfrykt og egoisme. Menneskeverd er for viktig til å bli en salderingspost i kynisk partipolitikk. Om det er noe land i verden som har råd til å føre en human asylpolitikk og grunn til å være sjenerøs overfor barn i nød, så er det Norge!
Lever i frykt natt og dag
Vi holder fanen høyt i den internasjonale menneskerettighetsdialogen når det gjelder barns rettigheter. Her hjemme hører vi retorikken om at ingen barn i vårt land må leve i frykt.
Men i mange hjem lever barn og foreldre i frykt dag og natt for at det skal banke på døra. Flyet står klart. Pakk sammen. Og vi hører heiaropet: Pakk dere ut!
La oss igjen slå det fast: Barnekonvensjonen er norsk lov. Den omfatter alle barn som oppholder seg her i landet, både norske og utenlandske.
Barnevernkonvensjonen er bindende
Prinsippet om barnets beste gjelder også vern om asylsøkere og flyktninger. Barnekonvensjonen er rettslig bindende. Norge har ikke gjort reservasjoner mot noen deler av den.
Hvis det oppstår konflikt mellom konvensjonen og annen norsk lovgivning har barnekonvensjonen det siste ordet.
Det er et rettsprinsipp som har hatt gjennomslag i flere avgjørelser i Europarådets menneskerettighets domstol.
Barnekonvensjonen, som er norsk lov, slår fast at
Alle barn er født frie og er like mye verdt
Alle barn i verden har rett til å være trygge og ha det de trenger.
De skal ikke bli mishandlet, utnyttet eller ha det vondt.
Alle barn har rett til beskyttelse
Alle barn har rett til å bli hørt og bli tatt hensyn til
Alle barn har rett til å gå på skole.
Alle barn har rett til lek, fritid og hvile.
Alle barn har de samme rettigheter.
Sender ut barna for rettferdighetens skyld
Vi har hørt mantraet om at vi fører en rettferdig asylpolitikk. Og at det er for at rettferdigheten skal skje at vi må sende ut disse barna.
Da har vi glemt rettferdighetens humane dybdedimensjon. Glemt at barmhjertighet og nåde også hører hjemme i vår rettspraksis. At det noen ganger er riktig å følge det gamle visdomsordet om å «la nåde gå for rett».Det gjelder ikke minst når rettstilstanden er uklar.
Det må bety at barna som i dag er truet, får bli til myndighetene har summet seg. Til vi har fått forskrifter som klart ivaretar barnas beste. Til innvandringspolitiske hensyn underordnes de samlende kristne og humanistiske verdier som er uttrykt i begrepet “barnas beste”.
Kjære statsminister
Jeg avslutter med en personlig appell:
Kjære, kjære statsminister;
for barnas skyld,
for hjemmenes skyld,
for nasjonens skyld,
for folkerettens skyld
for Guds skyld –
la det skje mens det ennå er tid.
La asylbarna få bli her i landet.
Kronikken er basert på appellen Gunnar Stålsett holdt på en demonstrasjon i Oslo som ledd i en landsomspennende aksjon for asylbarna lørdag kveld.
