Foto: sxc.hu
- Ny rapport kritisk til forholdene i greske flyktningleire - 21.12.2024
- Mer midler til Mela-huset etter budsjettforlik - 20.12.2024
- HumanJul vil tilby en inkluderende feiring - 19.12.2024
At æreskultur, blant annet i form av sosial kontroll, æreskodekser og tvangsekteskap er en uting, kan nok mange si seg enig i.
Fenomenet har også i vekslende grad eksistert i norsk kultur, blant annet gjennom de såkalte “mord-selvmordene” og “familietragediene”, som professor i psykiatri ved Universitetet i Bergen, Gustav Wik, har beskrevet som en gjenopprettelse av sin ære. Likevel er det gjennom innvandringen fra ikke-vestlige land at ære, likestilling og mannssjåvisnime for alvor ble et debattemne. Fra å være tabubalgt, har diskusjonen om æreskulturen, og da ikke minst tvang og/eller æresrelatert vold, ført til fyr og flamme i ulike norske offentlige diskusjonsforaer.
En misforstått debatt
Æresdebatten har lenge ikke bare handlet om makt, men også om retten til hvor langt man kan gå i å utøve sin kultur i et fremmed land. Av den grunn har de som står æren imot fått en vannvittig legitimitet, mens “innvandrermennene som praktiserer steinalderskikkene fra hjemlandet” enten a) endte opp med å bli demonisert av innbitte flerkulturkritikere eller b) sett med nærmest hånende medlidenhet fra hjemlige kulturelle relativister, utifra tanken “om at de ikke vet sitt eget beste”.
For nå viser det seg at flere nyanserte stemmer, med bakgrunn i innvandrermiljøene, tar opp tematikken.
Begge deler er kanskje like feil. I likhet med jenter er også gutter (eller menn) sterkt utsatt for kulturpress. Og i verste fall også selv ofre.
Nye stemmer
For nå viser det seg at flere nyanserte stemmer, med bakgrunn i innvandrermiljøene, tar opp tematikken. En av disse er 21-årige Isra Zariat, som på Aftenpostens Si:D-seksjon kommer med sine innvendninger mot arrangert ekteskap.
Likstillingsombudet Sunniva Ørstavik påpeker også behovet for å få frem stemmer som legen og samfunnsdebattenten Bushra Ishaq, Ap-politikeren Prableen Kaur og forsvarspolitikkstategikeren Ayesha Wolasmal (24). Stemmer som er med på og som bidrar til offentligheten – og som kan være med å “avminofisere” politikken som føres.
Norskpreg og kulturutfordring
Et fellesstrekk ved alle de overnevnte personene er at de enten er født og oppvokst, eller bodd mesteparten av livet sitt i Norge. Godt utdannet og med en fot i begge leire, står de klare til å ta imot denne formidable utfordringen.
For det er uten tvil en enorm oppgave å endre på mange generasjoners nedarvede tankesett om hva som “passer” eller “ikke passer” for ulike kjønn. Ishaq, Kaur og de andre er på en måte generasjonen som har overtatt stafettpinnen fra folk som Deeyah (tidligere kjent som Deepika). Alle disse, som enten er sent i tenårene eller i 20-årene, har også et helt annet utgangspunkt enn de eldre innvandrerjentene. Tidene har endret seg, og det er ikke lenger godtagbart å skjule seg bak en kultur eller en offerrolle.
For snart tjue år siden måtte overnevnte flykte til London på grunn av trusler begrunnet i æren. Nå utfordres dette uvesenet for all det er verdt. Av jentene selv, og ikke minst for å hindre at noen må flytte fra Norge fordi dette uvesenet hindrer dem i å følge sine drømmer.
Klarer vi å hindre flere Deepikaer, så lover det godt for fremtiden. Inntil videre.
