Foto: Trygve Fjæstad Andersen
- Fritt-Ords manglende helhetsforståelse - 10.10.2024
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
«90-åring fikk 10 000 kroner i bot for å plage innvandrerkvinne», «Bot og betinget fengsel til 71-årig kvinne etter hatefulle ytringer mot Sumaya Jirde Ali», «60-åring risikerer tre års fengsel for hatytringer og trusler mot Mani Hussaini».
Vi som har engasjert oss i spørsmål om rasisme har vært vitne til ovennevnte fenomener over lang tid. Akkurat disse noen håndfulle saker sakset fra ulike norske medier.
På 1980- og 1990-tallet var det de anonyme, ufrankerte brevene i elevrådenes postkasser. Snirklete, skjelvende gammel dame-skrift med streker over u-ene og to a-er i stedet for å, der budskapet gjerne var noe om bevaring av fedrelandet og oppfordring til å kjempe for a bevare Norge norsk. Og nå, etter at man må formode at 1980- og 1990-tallets eldregenerasjon ikke lenger er med oss, ser vi altså akkurat det samme – om enn med internettet som nytt formidlingsredskap.
Bestemors (og for ordens skyld bestefars) rasisme lever fortsatt i beste velgående, selv om bestemor i dag er født 20 år senere enn hun vi kjente på 1980-tallet. De håndskrevne brevene er erstattet med artikler delt på Facebook som, interessant nok, har til hensikt å formidle noenlunde samme budskap som de gamle brevene. Og artikler som gir næring til holdningene deres deles relativt ukritisk.
En norsk undersøkelse fra 2019 utført av Opinion for Store norske leksikon underbygger også eldres tidvis avslappede forhold til å kontrollere fakta: èn av fire over 60 år gjør intet for å kontrollere kilden til artikler de kommer over på nettet. Blant unge sjekker hele 90% kilden før de deler en artikkel på nett. En mulig årsak til forskjellen kan være at eldre er vokst opp med redaktørstyrte og kvalitetssikrede medier og dermed stoler mer intuitivt på det de leser, mens de unge er vant til «digitalt anarki» og nødvendigheten av å kontrollere kilder.
I tillegg skal nevnes at en fersk rapport fra Institutt for samfunnsforskning konkluderer med at de største netthetserne er menn. Menn som er imot homofile og innvandrere, og de opererer gjerne etter i-krig-er-alt-lov-strategien. Og der kan man jo forestille seg at de tidligere nevnte eldre også befinner seg: De har lang fartstid, er ikke så redde for konsekvensene, og ser kanskje sine egne fordommer som noe helt annet enn la oss si tyskernes fordommer mot jøder eller hva man nå ellers måtte finne i de eldres minnesbank.
Her er SIANs aldrende skare av menn et godt og ferskt eksempel. Vil rasismen de dyrker dø ut i takt med medlemmenes aldring og bortgang? Antakelig ikke, men kanskje vil den skifte form, og kanskje vil den basere seg på andre faktorer enn hudfarge.
Klisjeen om at vi blir mer konservative dess eldre vi blir har absolutt noe for seg. Det ville jo være underlig om vi ikke, med alderen, søkte mot det trygge og det kjente fremfor å melde oss på bungee-jumping eller å begynne å stemme på et helt nytt parti. Men allikevel, hvis hele årsaken lå her, skulle man i hvert fall tro at opplevelsen av hva som er trygt ville forandre seg fra generasjon til generasjon.
Men når vi nå ser at innvandringsskepsis og fremmedfrykt åpenbart er like trygt for dagens eldregenerasjon som for de eldre for 10, 20 eller 30 år siden, må det være annet som ligger bak.
Svaret kan ligge i en slags kollektiv forglemmelse og fravær av evne til å trekke paralleller med rasismetilfeller i historien i alle dens fasetter.
For her er jo rasismen nærmest triviell: Litt som med valg av klesstil har også rasistene i de ulike generasjoner, og på ulike tidspunkter, sine preferanser hva målgruppe angår. Det er litt gammeldags å mislike pakistanere, eller bare de med mørk hud, så de mer trendy rasistene har heller fokus på somalieres gjøren og laden, altså etter at det verste hatet mot bosniere og senere polakker hadde lagt seg.
Men muslimer generelt? Jo, det er blitt en tidløs greie. Her kan både unge og gamle forenes i hatet, blant annet godt hjulpet av statsfinansierte Human Rights Service (HRS). En gjennomgang Utrop gjorde viser at HRS skriver utelukkende negativt om muslimer, og i januar kunne vi telle hele 34 artikler.
Kanskje kan vi tilgi de unge og uerfarne for manglende evne til å se paralleller i historien. De som ikke husker andre verdenskrig, de som ikke var født under krigen på Balkan. De som ikke har et fult utviklet kartotek. Men bestemor, hun har forutsetningene for å sette ned foten. Til å si: «Nei, dette er urett. Vi har sett det før. Dette er galt.» Og den dagen hun gjør det, sender hun et viktig signal. Og hvem vet? Kanskje sitter hun, til tross for alderen, på en nøkkel til å bryte dønningene av trender i rasismens egentlige kjerne.
