Foto: Fanney Antonsdóttir
- Eventyrlige Leila - 08.09.2013
- – Niqabforbud strider med menneskerettighetene - 03.09.2013
- Assad kapret kremjobben - 31.08.2013
I en utopisk verden ville en persons kvalifikasjoner vært det eneste som avgjør om man får jobben eller ei. I en utopisk verden ville ikke kvotering vært nødvendig.
Men vi lever ikke i en utopisk verden. Dessverre er det fortsatt sånn at mennesker opplever å bli diskriminert på arbeidsmarkedet i Norge. Menn foretrekkes fremfor kvinner, etnisk norske kvinner foretrekkes fremfor minoritetskvinner. Dersom denne favoriseringen kun skyldtes en persons faglige kvalifikasjoner, hadde det vært rettferdig. Men verden er ikke rettferdig. Fortsatt er det slik at menn foretrekker og velger en som er lik en selv – en annen mann. Dersom noen er i tvil, så kan de bare se til statistikken som viser at kvinner er underrepresentert i lederstillinger. Av de få kvinnene som har klart å bryte gjennom glasstaket, er minoritetskvinner en sjelden art. En av dagens utfordringer dreier seg derfor om kvotering av etniske minoriteter.
Uenighet i alle leirer
I 2008 begynte et forsøk med moderat kvotering av ikke-vestlige innvandrere til stillinger i staten. I 2012 ble forsøksperioden utvidet med enda to år til tross for dårlige resultater. Dette får de blå partiene til å se rødt, mens de røde partiene jubler. Men det er ikke kun de politiske partiene som er uenige. Det herjer uenighet også blant dem dette tiltaket gjelder – innvandrerbefolkningen.
Kvotering er dessverre et nødvendig onde som må til for å kunne bryte og endre tradisjonelle barrierer.
Generalsekretæren i Multikulturelt initiativ- og ressursnettverk (MIR), Raena Aslam, har uttalt til Aftenposten at kvotering er barnslig og gammeldags. Til samme avis sier Loveleen Brenna at hun vil være med på A-laget, istedet for et B-lag som er kvotert inn. Mens lederen i Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD), Akhenaton de Leon, mener kvotering er nødvendig fordi arbeidsgivere fortsatt har holdninger som hindrer minoriteter adgang til arbeidsmarkedet. Jeg mener alle tre har gode poenger. Ja, kvotering er kanskje gammeldags, og så klart vil man spille på A-laget fordi man har vist at man er god nok. Men de Leon har et poeng.
Bøker ikke nok
Tanken bak kvotering er god, enten det gjelder kvotering på grunnlag av kjønn eller bakgrunn. Men av en eller annen grunn blir kvotering av etniske minoriteter oppfattet som en fornærmelse, et skjellsord og som noe negativt – i motsetning til andre type kvoteringer. Selv blant dem det er ment å hjelpe. Aslam og Brenna representerer den typen sterke, høyt utdannede og eksepsjonelle minoritetskvinner, som jeg drømmer om å kunne bli. Og den muligheten har jeg også. Men til tross for at jeg kommer fra et hjem med masse bøker, snakker og skriver norsk flytende og kjenner det norske samfunnet og kulturen veldig godt, vet jeg at jeg kan komme til å oppleve å bli diskriminert på arbeidsmarkedet. Dette fordi jeg har et utenlandsk navn, en gylden brunfarge året rundt og mørkt, tykt hår.
Ikke bare Ola og Kari
Et annet viktig poeng er at kvotering angår oss alle. Enten vi er menn, kvinner, etnisk norske eller innvandrere. Gutter og menn blir kvotert inn i kvinnedominerte yrker. Samiske studenter blir kvotert inn i journalistutdanningen. Kvinner blir kvotert inn i politiske partier. Er det barnslig og gammeldags? Kvotering er dessverre et nødvendig onde som må til for å kunne bryte og endre tradisjonelle barrierer. Det at så få gutter søker seg til såkalt feminine yrker, er en barriere. Det at innvandrere ikke blir innkalt til intervju på grunn av de ikke heter Ola eller Kari, er en annen.
Personlig ser jeg mange gode argumenter imot kvotering. I et utopisk samfunn ville ikke kvotering vært nødvendig, for ens kvalifikasjoner og erfaringer vil snakke for en. Men som jeg poengterte i begynnelsen; vi lever ikke i en utopisk verden.
