Foto: Claudio Castello
- – Helsetjenester må være likeverdige - 19.04.2013
“Alle mennesker bosatt i Norge skal tilbys likeverdige helsetjenester, uavhengig av blant annet etnisk, kulturell eller religiøs tilhørighet” (St.meld. nr. 49, s. 174)
Det er en uttalt helsepolitisk målsetning å sikre at alle har lik rett til helsetjenester uavhengig av etnisk bakgrunn. Like tjenester behøver imidlertid ikke å være likeverdige i praksis, påpekes det videre i meldingen, og noen ganger må ulikhet til for at alle skal få et tilfredsstillende tilbud og godt utbytte av tjenestene. En realisering av dette målet krever en ekstra satsing i forhold til enkelte grupper, som blant annet innvandrerbefolkningen. Mangelfull språkforståelse, kommunikasjonsproblemer og ulike referanserammer kan føre til at helsetjenester som i utgangspunktet tilbys likt til alle får en dårligere kvalitet for denne gruppen.
Dårligere helse
De siste årene har det blitt gjort en rekke helseundersøkelser blant etniske minoriteter, og et gjennomgående trekk er dårligere helse blant denne gruppen sammenliknet med etnisk norske.
Studiene viser at kroniske sykdommer som diabetes type 2, fedme, hjerte- og karsykdommer og enkelte kreftformer er mer utbredt blant grupper av innvandrere enn majoritetsbefolkningen. Spesielt svangerskapsdiabetes har høyere forekomst hos kvinner med bakgrunn fra det indiske subkontinent og Nord-Afrika. Det må imidlertid presiseres at dette er en svært heterogen gruppe, og det blir derfor misvisende å si at innvandrerbefolkningen som helhet har dårligere eller bedre helse enn etnisk norske. Ulik kulturell og sosioøkonomisk bakgrunn gir store forskjeller mellom de etniske gruppene, og mellom kvinner og menn.
Negativt samspill
Årsaken til den høye forekomsten av slike livsstilssykdommer er foreløpig lite kjent, men antakeligvis spiller både genetikk, levekår tidlig i livet og livsstilsfaktorer en rolle.
Endret kost og matvaner etter migrasjon kan være uheldig, da dette ofte innebærer en økning i inntak av energitette matvarer med høyt innhold av sukker, fett og salt.
Nye vaner som tilegnes kan erstatte sunne elementer i et tradisjonelt kosthold med mye grønnsaker, frukt og belgfrukter.
En mer stillesittende tilværelse i Norge enn i hjemlandet kan være en annen forklaring. Folkehelserapporten The Oslo Immigrant Health Profile (2008) viser at innvandrere er mindre fysisk aktive sammenliknet med etniske nordmenn, noe som øker sykdomsrisikoen. Det kalde været, engstelse for å falle og lite tradisjon for trening kan være årsaker til at man velger å bevege seg mindre.
Behov for nye tiltak
En grundigere undersøkelse av Oslo kommunes hjemmesider viser at en rekke tjenester og tiltak rettet mot minoriteter er igangsatt i flere bydeler i regionen. Imidlertid er mange av disse kortvarige og går over noen måneder eller år, noe som tyder på at tilbudene forsvinner når prosjektmidlene tar slutt. Det er få etablerte tjenester eller faste tilbud som denne gruppen enten kan henvises til eller selv oppsøke ved behov. Manglende stabilitet i innvandrervennlige helsetilbud gjør det vanskelig å skape varige livsstilsendringer. Behovet er stort for skreddersydde tiltak rettet mot personer og grupper i befolkningen som ikke nås av eksisterende tilbud, og som trenger hjelp til å endre helseatferd.
Skritt i riktig retning
Helsedirektoratet samt andre aktører som Diabetesforbundet har oversatt materiell og utviklet blant annet informasjonsfilmer om sunn mat på ulike språk. Det er uten tvil et steg i riktig retning, men det kan stilles spørsmålstegn ved hvor mange friske individer uten kjente eller synlige tegn for sykdom som har hørt eller sett disse filmene og brosjyrene. Det er nemlig et kjent faktum at råd om fysisk aktivitet samt kosthold når best gjennom til folk med høyere utdannelse og de som allerede trener og spiser sunt. Dersom forebygging er målet vil den store utfordringen være å nettopp få tak i de som verken er opptatt av dette, eller vet hvordan de skal gå frem for å endre levevaner. Likeledes er slikt informasjonsmateriell nyttig først når sykdom har inntrufftet, og fungerer neppe forebyggende ved å hindre mennesker som har høy risko for en rekke livsstilsykdommer i å utvikle disse.
Inn i nærområdene
For å nå minoritetsspråklige må man muligens bevege seg ut av sykehus og helsestasjoner, og inn til individenes nærområder for å gjøre tilbud om eksempelsvis fysisk aktivitet mer tilgjengelig for målgruppen. Her kan arbeidslivet være en viktig arena. Flere og flere bedrifter tilbyr nå trening i arbeidstiden til sine ansatte, og opplever at det fremmer både trivsel, helse og produktivitet blant deltakerne. En idé kunne derfor vært å sette inn tiltak på arbeidsplasser hvor det er en stor andel med innvandrerbakgrunn. Foreksempel har en høy prosentandel av sjåførene i drosjenæringen bakgrunn fra blant annet Pakistan og Somalia. Dette er også etniske grupper som ligger høyt på statistikken over diabetes, overvekt og hjerte- og karsykdommer.
En halvtime med fysisk aktivitet tilrettelagt i arbeidstiden kan derfor utgjøre en betydelig forskjell for
menn som er i høy risko for slike tilstander.
Alternative tilbud
Utviklingen av et stadig mer flerkulturelt samfunn byr på nye utfordringer for helsevesenet, og minoritetshelse er en viktig prioritering i årene som kommer. Det er derfor interessant å se hvordan man fra myndighetenes side jobber for å løse fremtidens helseutfordringer og på hvilken måte det forebyggende arbeidet styrkes. For å sikre likeverdige helsetjenester for alle lag i samfunnet kan det være nødvendig å etablere alternative tilbud som dessuten ikke forsvinner når prosjektperioden opphører. Slik kan man også nå flere, og spesielt de sårbare grupper som faller utenfor tiltak som tilbys den generelle befolkningen.
