Foto: Privat
- Fritt-Ords manglende helhetsforståelse - 10.10.2024
- 1500 forfattere samler seg mot bokforbud - 01.08.2024
- Har en løgn ulik valør avhengig av hvem som uttaler den? - 02.05.2024
Det var familien Jama som, etter 10 år i det de, rimelig nok, opplever som sitt hjem, ble tvunget ut av uniformert politi. Dette genererte en hel del støtte, blant annet i form av penger. Mye på grunn av et innlegg av forfatteren Bjarte Breiteig, der han beskrev urimeligheten og pinslene familien opplevde. Etter dette har saken, som forventet basert på lignende støtteaksjoners utfall i sosiale medier, snudd seg til å handle om detaljene rundt familiens inntekt, vilkår for leieavtalen, antall advarsler gitt, hvorvidt de egentlig kvalifiserte for å ha en kommunal bolig osv.
Og her er det at debatten har sporet av inn i et landskap som er helt ved siden av essensen. For regler for kommunale boliger, leieavtaler osv. kan enhver google seg til.
Tybring Gjedde tar imidlertid en snarvei, og presenterer på Facebook en lang liste av detaljer om familiens økonomi, leieforhold samt tekniske forhold rundt selve utkastelsen, som han forklarer var legitim fordi familien hadde «nektet» å forlate hjemmet for egen maskin. Tybring Gjedde forklarer at han ikke selv vet hva som egentlig skjedde, og at han har denne informasjonene fra en anonym kilde.
Tybring Gjeddes gjengivelse av informasjon fra en anonym person er null verdt sett i forhold til Breiteig som står fram med fult navn og som har innsyn i alle dokumenter. Det vi bør merke oss – uansett – er Fristrøm og Tybring Gjeddes hastverk med å sjikanere familien og deres støttespillere.
For hva er det med dette iherdige, maskulinpolitiske ønsket om å mistenkeliggjøre og plukke fra hverandre et hvert forsøk på vennlige handlinger mot sårbare mennesker for så å klassifisere de som ønsker å hjelpe som naive eller snillhetstyranner, for å bruke et begrep fra FrPs egen retoriske skuffe? Som om det å være snill er en urealistisk greie for de som ikke er i kontakt med virkeligheten, en uting så å si.
Og selvfølgelig: hadde dette vært Ola og Kari Jensen, med et par pene, hvite barn med lyse lokker, hadde ikke denne «snillismen» vært like provoserende for Fridstrøm og Tybring Gjedde. For det er jo dette med at vi ikke skal drive å sy puter under armene på «de andre». Om de har sin familieopprinnelse i krigsrammede land uten fungerende statlige instanser, og om de rent faktisk, i sin tid, kom til Norge fordi de trengte hjelp – en ærlig sak – har åpenbart ingen ting å si. Fridstrøm og Tybring Gjedde, og et par andre Facebook-troll med dem, opererer etter «hvis-du-ikke-kan-gjøre-det-for-alle, ikke-gjør-det-for-noen-prinsippet» og lar alle ideer om raushet fare. Forsøket på å pakke inn egen fremmedfrykt i mer spiselige fraser om boligpolitikk er lett å gjennomskue.
Hvis leseren skulle være i tvil om ovennevnte teori, har vi heldigvis FrPs Jon Helgheim som forteller åpent om ligningen som hans to ovennevnte meningsfeller gjør halvhjertede forsøk på å skjule. Han spør retorisk, på Facebook, om hva en hyggelig uteligger han har støtt på i Alta nå tenker når han selv må sove ute mens «kommunen klarer å finne husrom til 37 nye asylsøkere». Her må jeg bare takke Helgheim for hans uredde ærlighet – det gjør det enklere å se saken klarere.
Aksel Fridstrøm, Jon Helgheim og Christian Tybring Gjedde: Skam dere.
En undersøkelse gjengitt av BBC en gang på starten av 1990-tallet, hvis jeg husker riktig, avslørte at mennesker som levde i krigssoner rangerte «å miste hjemmet sitt» høyere enn at «et medlem av familien dør» på skalaen over hva de opplevde som det mest traumatiske ved krig.
Om alle vil si seg enige i dette vites ikke, men det er uansett et interessant tankekors, og egentlig ganske logisk og til å kjenne seg igjen i. Å miste en du er glad i, for så å sette seg i sin egen stue å sørge er vondt. Men å miste «egen stue», og så skulle forholde seg til alle virkelighetens krumspring uten å ha en base å gjøre det fra. Det er tøft på et helt annet nivå. Det rører ved noe helt essensielt i oss, å søke beskyttelse mot klimaet, flytte inn i en hule som kan holde oss tørre når det regner. I dagens Norge bor selvfølgelig det store flertallet i hus og leiligheter, men opplevelsen av en trygg base er den samme.
Det er ufint å lete desperat etter årsaker til å rakke ned på en familie som, uavhengig av detaljene, unektelig er sårbare og unektelig trenger hjelp. Det er uhøflig og stygt, og slik behandler man ikke medlemmer av menneskeheten.
