Foto: Institutt for Journalistikk
- Stor interesse for tilskuddsordninger på kulturfeltet - 05.11.2024
- Sandra Borch anklager NRK for «etnisk gransking» - 04.11.2024
- Lanserer undervisningsmateriell om frivillighet - 04.11.2024
Schjenken (til høyre i bildet) var en av sjåførene forlot bevisstløse Ali Farah i Sofienbergparken sommeren 2007, i det som ettertid ble kjent som ambulansesaken.
Saken vakte stor medieoppmerksomhet i 2007 og 2008 etter at ambulansesjåførene forlot en skadet Farah. I kjølvannet oppstod det også spekulasjoner om rasistisk oppførsel.
Ambulansefolkene fikk i april 2008 advarsel fra Statens helsetilsyn for uforsvarlig virksomhet og ikke å ha gitt omsorgsfull hjelp. Begge ble av Spesialenheten for politisaker ilagt forelegg, men Erik Schjenken ble frifunnet i Tingretten og Riksadvokaten frafalt boten Espen Smith ble ilagt.
Schjenken ble frifunnet av Statens Helsepersonellnemnd i februar 2009 og i desember 2008 av Oslo tingrett for anklagene om rasisme. I mai 2011 ble Dagbladet dømt i Oslo Tingrett til å betale Erik Schjenken én million kroner i oppreisning for injurier.
Havnet i villspor
I sin bok Jeg er ikke rasist mente Schjenken seg nærmest utsatt for en moderne form for heksejakt. Saken ble etterhvert en såpass sterk personlig belastning til at etterhvert sykemeldte seg ut av sin stilling, og på et tidspunkt vurderte å ha hemmelig adresse. Å bære stempelet som “rasistsjåføren” var, og forblir den dag i dag et personlig helvete.
At misforståelser i stress-situasjoner kan oppstå er intet nytt. Ambulansesaken er således et godt eksempel på dette. Problemet i så måte var hvordan saken i etterkant ble håndtert av mediene, og pushet frem gjennom en følelsesbasert og politisert agenda. Vinkling er vinkling, og det i seg selv er greit. Men når hensikten til slutt ble å “finne skurken” fremfor å bringe fakta på banen, var det lett å havne i et villspor.
Kolonialismebeskyldninger og politikeruttalelser
Ifølge Elin Ørjaseters Nettavisen-blogg ble Schjenken “fordømt av en rekke statsråder og politikere, blant dem Kristin Halvorsen, Sylvia Brustad, Bjarne Håkon Hanssen, Heidi Grande Røys, Manuela Ramin Osmundsen og Erling Lae”. Hun legger til at Schjenken selv kunne ikke gå ut med sakens faktum på grunn av taushetsplikten.
I seg selv plasserte dette ham i et negativt lys fra begynnelsen. Vi fikk vår skurk, Ullevål sykehus´ representant for et “kolonialistisk verdenssyn”. SOS Rasisme, Farahs samboer Kohinoor Nordberg og andre støttespillere fikk spre sitt syn på saken, nærmest uimotsagt og fri for kritiske spørsmål. Selv min Utrop eks-kollega med rwandisk bakgrunn, ble bekymret over hvordan “mediene kastet seg ut i hylekoret”.
Fjerde statsmakt innbærer også ansvar
Jeg bebreider ikke Dagbladet for å ha tatt opp saken. Hvis de ikke hadde kjørt knallhardt på denne fra første stund, hadde noen andre tatt denne saken, de viktigste kildene og fått de mest hardtslående uttalelser på forsiden. I denne bransjen handler det som oftest å være først ute, om ekskulsivitet.
En annen ting er at mediene skal være vaktbikkjer, følge opp saker hvor folk har blitt utsatt for maktmisbruk og inspirere til samfunnskritikk. Problemet er et såpass mye som ble skrevet i ambulansesaken ble gjort på så subjektiv grunnlag.
Vi som jobber i pressen vet at gjort er gjort, og skrevet er skrevet når det først ligger ute på spalteplass eller nettet. God research, normerte nyhetskriterier, og klart skille mellom fakta/nyhets- og kommentarjournalistikk er essensielle regler. Selv om det ikke finnes noe som kan sees på som 100 prosent nøytral journalistikk, gjelder ansvarsreglene i alle saker.
Når pressen selv er en “uoffisiell” fjerde statsmakt, så må man være sitt ansvar bevisst, og bruke et slikt ansvar til selvrefleksjon og selvkritikk. Hva Schenken mener i innvandringsdebatten eller hva han stemmer på er revnende likegyldig. For oss i pressen blir forhåpentligvis Farah-saken noe vi kan lære av. Hverken bedømmmelse eller frikjennelse bør være pressens oppgave.
