- Sannheten i ambulansesaken - 01.03.2013
Elin Ørjasæter er i sin blogg i Nettavisen den 25. februar skråsikker på at det vi var vitner til den dagen i Sofienbergparken er noe som ikke skjedde. Det er bare noe Dagbladet diktet opp for å selge flere aviser. «Farah var nemlig ikke bevisstløs da ambulansen dro. Han var våken, oppreist og fremsto som bevisst» hevder Ørjasæter.
Selv om snart seks år er gått husker vi godt hva som skjedde da ambulansesjåførene forlot Ali Farah. Mange av oss som var til stede den ettermiddagen vitnet om dette i rettssaken mot Erik Schjenken i Oslo tingrett i 2008 der han var tiltalt for utilbørlig opptreden i offentlig tjeneste. Schjenken ble frifunnet i en dom avsagt i dissens.
I dommen framkommer det at retten hørte vitneforklaringer «fra til sammen 14 personer som var på stedet i umiddelbar nærhet. Noen var venner og bekjente av Farah, men de fleste var uavhengige personer. Av disse var det to sykepleiere, en sykepleierstudent og en hjelpepleier». Videre står det at «i det hele har vitnene tegnet et ganske enhetlig bilde av hva som skjedde denne ettermiddagen. Vitnene har også gitt uttrykk for en svært samstemt oppfatning av at ambulansepersonellets handlemåte ikke var akseptabel. De hadde vært vitne til en dramatisk hendelse, og de sto med en mann de opplevde som svært skadet og delvis bevisstløs. I utgangspunktet følte de det som en lettelse da ambulansen kom, og de hadde ventet at den skulle ta med seg den skadede. De reagerte med vantro og fortvilelse, noen med sinne, da de skjønte at ambulansen ikke ville ta med seg den skadede fordi han hadde urinert. «Rystet», «sjokkert», «aldri vært så sint», «aldri opplevd maken» osv. er uttrykk som ble brukt i vitneforklaringene. Disse uttrykkene er imidlertid alle knyttet opp mot at ambulansen ikke vil ta Farah med.»
Nå handler alt om at Schjenken er det store offeret og at Dagbladet bevisst jukset med fakta. Professor i medisinsk etikk Reidun Førde skrev i Aftenposten i 2011 at sanninga og fakta i ei sak er viktig. Til tross for ikke å ha vært til stede hevdet hun at «det denne saka handla om var ei feilvurdering av ein hardt skadd pasient som sto på sine bein då ambulansen kom, men som blei opplevd som aggressiv». «Sanningane» til Schjenkens profilerte støttespillere står i sterk kontrast til forklaringene fra oss vitner som faktisk var til stede i Sofienbergparken. Saken handler også om mye mer enn bevissthetsnivå og feilvurderinger.
Kronikken ble trykket i Dagbladets nettutgave 27.02. For å lese kronikken i sin helhet, klikk her
