- Utrops utgave 26 – 2019 ute nå! - 11.07.2019
- Ingen uavhengig jury bak prisutdelingen - 01.07.2019
- Rashidi skrev bok om anus - 31.05.2019
Vi har tre typer innvandring til Norge i dag; familieinnvandring, asylinnvandring og arbeidsinnvandring. Den gruppen som kommer i arbeid raskest, er arbeidsinnvandrere fordi mange ofte har et jobbtilbud før de ankommer Norge. Asylinnvandrere blir tett fulgt opp av myndighetene, og erfaring med introduksjonsprogrammet viser at flere og flere kommer i arbeid etter denne formen for kvalifisering til arbeidslivet. Familieinnvandrere, ofte kvinner som gifter seg til Norge, har ikke rett til norskopplæring, blir forsørget av referansepersonen i Norge og sliter med å få innpass på det norske arbeidsmarkedet.
Flere grupper gjør det bra
Kvinners lave deltakelse blant en rekke grupper som pakistanere, tyrkere, somaliere, afghanere osv trekker ned den totale andelen innvandrere i arbeid sammenliknet med befolkningen forøvrig. Politiske partier, enkelte forskere og media snakker om å “få innvandrere i arbeid” som om denne gruppen er motvillige til å jobbe. De fleste som kommer til Norge, ønsker å lære norsk og finne en jobb, men det er ikke alltid lett å få til. En undersøkelse foretatt av Fafo viser at det å ha utenlandsk-klingende navn i seg selv reduserer muligheten til å bli innkalt til intervju med hele 25 prosent. Til tross for dette ser vi at enkelte innvandrergrupper jobber like mye som norskfødte. Chilenere, filippinere og tamiler er like mye i arbeid som resten av befolkningen.
Imponerende hopp
Arbeidsledigheten blant afrikanere er på 12 prosent. Det er 4500 arbeidsledige personer, mindre enn én prosent av den totale innvandrerbefolkningen.
Man ankommer Norge med to tomme hender, uten nettverk, uten arv fra foreldre, uten kommunikasjonsferdigheter, uten kunnskap om samfunnet, sosiale koder, styresett, uskrevne regler osv. I tillegg til å mestre alt dette klarer flesteparten av innvandrere å skaffe seg jobb. Det har skjedd et enormt hopp, et “integreringshopp”. I stedet for å se hvor langt disse har hoppet, så har en rekke politikere, journalister og organisasjoner en tendens til å se på hvor langt de ikke har hoppet. Det er uten tvil også viktig å se hva man ikke får til for å forbedre integreringsarbeidet, men dersom regjeringsutnevnte utvalg utelater å gi et helhetlig bilde, så er dette dypt problematisk.
Andelen kvinner som er i arbeid i Pakistan er rundt 20 prosent, mens i Norge er andelen på 35 prosent. Andelen innvandrerkvinner som er i arbeid i Norge er høyere enn andelen kvinner i arbeid i Italia.
Når vi ser på andregenerasjonsinnvandrere, er tallene tilnærmet lik resten av befolkningen når det gjelder arbeid, helse, livsvilkår og utdanning. Andregenerasjonsjenter er til og med overrepresentert i høyere utdanning sammenliknet med andre norskfødte. Altså har det skjedd dramatiske endringer i løpet av èn generasjon.
Utfordring, ikke trussel
Det er ingen tvil om at det er ulike grader av utfordringer knyttet til enkelte grupper. Arbeidsledigheten blant afrikanere er 12 prosent. Denne gruppen er den mest diskriminerte i det norske samfunnet. Vi må likevel huske at disse 12 prosentene bare utgjør ca 4500 afrikanere, mindre enn én prosent av den totale innvandrerbefolkningen. Truer de velferdsstaten? Neppe.
Forfatter Amal Aden som har afrikansk bakgrunn, kom til Norge som analfabet. I dag har hun gitt ut flere bøker på norsk. Hennes integreringshopp er langt høyere enn for noen annen norskfødt. Vi har i dag flyktninger som starter bedrift med liten startkapital, men som er blitt millionærer. Innen bilbransjen, eiendom, restaurant, telefoni osv finner vi i dag mange millionærer med innvandrerbakgrunn. De har gjort et betydelig hopp på integreringsskalen. Frp, enkelte forskere og journalister må merke seg hvor innvandrere hopper fra når de sammenlikner innvandrere med norskfødte, og ikke hva innvandrere ikke har oppnådd. Begge deler er like viktig å få fram for å forstå helheten.
